Rundtur til Karten i Brekko

Lørdagstur sammen med Sigbjørn og Anne Lise.

Noen av oss turfolk, er så heldige å ha venner og familie som også liker å gå tur. Når disse også er med i en turgruppe som stadig finner nye turmål, så «drypper» det også litt nye turer på andre.

Svoger og svigerinne – Sigbjørn og Anne Lise, er slike kjekke folk og denne lørdagen ville de ha oss med på tur. Til Brekko og Karten. Karten lyder kjent, men den jeg først tenker på ligger på Høgjæren og ikke i Brekko.

Brekko er kjent. For meg blir det oftest med ski på beina i dette området. Nå ville Sigbjørn ha oss med på tur inn i området. Helst på stier som jeg aldri har beveget meg langs. Bestyrerinnen var straks klar for å dra oppover til Madlandsområdet og spesielt siden det ville bli en helt ny tur.

Den siste tiden har det vært lite snakk om været. Vi har hatt enkelte dager med regn, men stor sett har det vært en flott periode, med mye sol og god temperatur. Denne lørdagen var det også meldt om sommertemperaturer og noe sol, men vind. Og ikke bare vind, men sterk vind.

I skogen ville det ikke være noe problem, men oppe i høyden kunne det bli litt tyngre å gå bekkene med sterk vind imot. I tillegg så bråker vinden rundt ørene, slik at det faktisk «stresser» meg litt.

Vi kjøret sammen opp til den nederste parkeringsplassen i Brekko. Her var det meningen å gå veien (lysløypa) det første stykket opp mot Stangebudalen, hvor det går en merket sti innover mot Karten.

Veien går forbi skytebanen, og her kom vi ned å en sti litt tidligere i år, da vi var på turorientering i området. Hva om vi tok denne stien opp til»veien». Det ville være et lite stykke vi ikke har gått ned denne stien, men det ville være kjekt å bli kjent med den i sin helhet.

Stien var flott den. Mye oppoverbakke, vi skulle jo tross alt opp 2-300 høydemeter. Stien var merket med røde «brikker» som var hengt opp i trærne. De var lette å få øye på, om vi bare så høyt nok opp. Litt uvant for oss som er vant med nødlinger og merker på stein nede på marka.

Oppe på veien gikk vi der stien tar av mot Gloppenuten og fortsatte et stykke til neste «avkjørsel» hvor skilt viste vei innover mot Karten. Etter en liten bakke, var vi oppe i høyden, og fra der og omtrent til bilen bar det bare slake opp og ned . Selv opp til Karten var det greit å gå.

På toppen kom dagens overraskelse. Det blåste. Stikker og strå. Vinden på toppen kom opp mot storm – over 22 meter i sekundet. Det var vanskelig å holde balansen, og for ikke å blåse ned i Urdalen holdt jeg meg et stykke fra kanten...

Nede ved stidelet hvor vi gikk opp og ned til Karten. Hadde vi tre valg tilbake mot parkeringsplassen. Den lengste mot Foss før stien svingte mot Urdalen. Til langedalen og videre til Urdalen og rett mot Urdalen. Det er ikke så veldig forskjellig lengde på disse. Vi valgte den som gikk via Langedalen og til Urdalen.

I følge kartet er det ikke mer en omtrent 2 kilometer ned til veien. Vi fulgte et svakt tråkk. Men med merker, og hadde ikke problem med å finne fram. Muligens 50 høydemeter nedover fra toppen Et heller slakt terreng.

Nede ved lysløypa, fulgte vi den vanlige veien til parkeringsplassene og bilene. Alt i alt hadde turen tatt omtrent 4 timer, men med noen pauser, og en del stopp for fotografering og for å se oss om.

Terrenget var virkelig noe å ta med seg inne ved Karten. Ikke som det vanlige heieterrenget, men med småvann, enkelte bjørker og furuer. En åpen slette med god sikt og med Gloppenuten dominerende mot nordøst.

En kjekk ny tur i et litt uvanlig terreng.