Jobbtur til Blåfjellenden - første gang innover i 2020.

Sammen med Bestyrerinnen over snø og fosser. 

Det ble ingen tur til Blåfjellenden i påsken, for første gang på mange – mange år. Våren var lang og kald. Det kom nysnø 17. mai oppe i heia. Normalt er det sesongåpning rundt 1. juni. I fjor var vi innover 12. mai. I år var det full vinter i begynnelsen av juni.

Så kom høytrykket med sol og varme. Bestyrerinnen bestemte kvikt at vi måtte inn til hytta og få orden på tingene. Spørsmålet var hvor mye snø som ligger igjen, og hvor stor Fossebekken er.

Vi bestemt oss for å ta innover søndag 14, juni. En flott dag, selv om det blåste fra øst. En stiv bris. Dagene før hadde det regnet, og med varmen ble det både snøsmelting og regnvann. Jeg trodde det ville være mulig å komme over Fossebekken...

Vi planla og bli på hytta i tre, muligens fire dager. Fra søndag til onsdag. Det betød mer i sekken enn til vanlig. I tillegg kom det en del ting som måtte innover. Korona krever litt annet enn til vanlig på hytta. Engangsvaskefiller, klor og engangshansker. Både Bestyrerinnen og jeg hadde tunge sekker.

Oppover første bakken – Oleskaret opp av Hunnedalen, var det nå bar sti. Ikke en snøflekk i stien. Det pleier alltid å ligge en fonn igjen. Det var mindre snø nede i «lavlandet -mellom 600 moh til 750 moh enn det pleier på første turen. Oppe i høyden fra 750 moh til 900 moh, var det mer snø igjen enn vanlig.

Heldigvis startet vi tidlig, det smeltet godt utover dagen. Fossebekken gikk stor. Av en eller annen grunn hadde jeg tatt på meg billigcrogs og Bestyrerinnen var bestemt på at de skulle med i sekken. Selv om sekken egentlig var tung nok allerede. Nå veier ikke et par plastikksko veldig mye.

De kom godt med. Fossebekken var stor og det buldret mye vann nedover lia. Hadde jeg gått alene, hadde jeg antakelig snudd. Med to ifølge går tingene mye lettere. Det var av med fjellskoene og på med plastikk og ut i fossen – bokstavelig talt. Ikke nok med at mye vann rant fort, det var i tillegg svinekaldt. Det gjorde skikkelig vondt. Vi kom over. Det tok ikke lang tid før vi igjen var varm i beina.

1/3 del av turen innover heia gikk på snø. Den var fast og grei å gå på – for det meste. Det skumle er at det ikke er mulig å se hulrom under et tynt lag av snø, så det blir noen gjennomtråkk. Helst helt inn mot barmark. Her går jeg veldig forsiktig.

Det er tyngre å gå i snø, spesielt når det er over 20 grader. Det øverste laget blir såpass løst at det er omtrent som å vasse. I skråninger er det vanskelig å få skikkelig feste, så det blir å sparke foten inn i snøen. Litt tyngre enn vanlig det også.

Halvveis innover ligger det et vann på 860 moh. Stien går langs vannet og over «Saftbekken». Her er det snø som dekker. For å komme fram gikk vi over bekken på snøen, og kunne høre vannet under oss. I tillegg er det en ur, som også var dekket av snø, men med lite snø mellom steinene. Det var heldigvis mulig å gå under ura på vei innover.

Rett før bakken ned mot Blåfjellenden krysser stien et vad. Her var det heller ikke mulig å komme over uten å ta av skoene, og også her var vannet kaldt....

Heldigvis var vannstanden minket betraktelig i løpet av to dager med sol og varme. Vi kom tilbake til bilen uten å ta av oss på beine i det hele tatt.

På hytta ble det jobbet. Det tar tid å vaske og støvsuge to bygg + dass, og ikke minst å skifte på over 40 sengeplasser.

Snøen hadde minket merkbart i løpet av de dagene vi tilbrakte på hytta. Vi gikk tilbake på tirsdag, da var jobben gjort, og hytta er klar for sommersesongen 2020. Det gikk helt greit å komme seg tilbake til bilen.

Tre dager i heia, i strålende sol, omtrent ikke en sky på himmelen og sommer på terrassen. Det er ikke ofte vi er så heldige å få oppleve slikt.