Med broderen på tur - igjen.

Den dagen vi fikk med oss finværet.

Broderen har vært indisponert den siste tiden. Enten på grunn av hyttebygging. Det manglet ikke på advarsler om at en hytte vil ta opp mye tid….

Eller på grunn av helse. Alderen kommer snikende bakfra av og til, og slår til når det så avgjort ikke er på sin plass.

For egen del var det «ungdommen» som overfalte meg på lørdagen. Det kunne kjennes søndagsformiddag. Jeg er fortsatt ung, men bare sånn inne i mellom.

Nå var værgudene ikke like blide og medgjørlige på søndagen som på lørdagen, men godt gjemt i værmeldingen fra Yr, var det et lite «vindu» med bedre vær midt på dagen.

Vi ble enige om at det tross alt ville være best med en tur rundt Li. Skulle det dårlige været komme inn tidligere enn lovet, ville det være greit å holde seg i skog. I hvert fall det siste stykket.

Vi var enige om å ta d et med ro. 

Og denne gangen måtte vi gjennomføre denne planen. Broderen så mørkt på en anstrengende tur i høyt tempo, og var ikke sikker på om han kunne gjennomføre dette.

Vi startet i hvert fall rolig – til første bakken. Vi stoppet for å hive av klær – det var varmt. Broderen mer enn antydet at det tempoet vi hadde holdt opp bakken var for høyt. Vi måtte ta det mer med ro om han skulle kunne komme rundt i fin stil. Det ble litt roligere tempo – omtrent som på tidligere turer.

Enkelte ganger har v i flaks med været. Som sagt var det antydet et «værvindu» midt på dagen. Vi traff dette midt i planeten. Det regnet da vi kom til Dale, men det ble fort opphold. Vi fikk ikke en dråpe på oss før godt over halv-veis. Da kom det noe forsiktig nedbør. Etter dette kom det litt yr, men det var ikke så pass at vi måtte lukke jakken.

Om lørdagen var fuktig, så var det ikke mindre vann på søndagen. Det surklet og rant overalt. Bekkene var store og strie. Det var bare så vidt ikke vannet gikk over fjellskoene et par plasser.

Det som er litt spesielt her nede ved sjøen, er at det blir svinglatt. Det er mye øyegneis, og den skal ikke være glatt, det er omtrent umulig å gli på øyegneis i heia. Her blir det skøyteis enkelte plasser.

Vannmettet sti er heller ikke å stole på. Det ble et par kjappe styresteg noen plasser. Nå unngikk vi å gå på rompa denne gangen – med unntak av et par plasser der vi setter oss nedpå for å ha kontrollen.

Med vanlig tempo og opphold, ble det etter hvert en fin tur. Det er ikke til å stikke under en stol, at bakkene er tunge, men det har de da alltid vært.

Selv «den fordømte bakken» gikk greit, uten banning og ukvemsord. Og det var ikke nødvendig med en pustepause på toppen. Støttesteg i sorpa, og forsiktig klyving nedover den bratte lia på andre siden, er en annen historie.

Broderen fikk se hærverket brannen hadde stelt i stand. Det ser fortsatt ikke så galt ut, det meste vil rette seg til våren.

Det håper vi formen også vil. Til det trengs flere treningsturer rundt Li. Forhåpentligvis.

Endelig en normal lørdagstur.

Uten vinter.

Så var det endelig tid for en vanlig lørdagstur. Det har faktisk vært et par uker uten. Det ble selvsagt oppveid av fottur hver dag i «ferien.»

På denne tiden av året er været mer viktig enn ellers. Været legger sterke føringer for hvor turen kan tas. Vind og frost, eller drittvær – tinvær og regn, kan hindre at det blir tur.

Ikke denne lørdagen. Forholdsvis tørt. Forholdsvis varmt. Lite vind. Fare for solgløtt…

Det er egentlig så bra vær som det blir på denne tiden av året. Og siden jeg helst tar turer oppe i heia, og ikke så mye toppturer, passer det bra med en tur rundt Li. Det blir liksom den «beste» treningsturen på vinterstid.

Et par-tre timer i terrenget, og det er så avgjort ikke lettgått, med småbakker og en skikkelig stigning, gir godt grunnlag for «heie»turer.

Siden værgudene denne uken var så smått gavemilde, gikk jeg og gledet meg til turen. For en gangs skyld holdt værgudene og værmeldingen hva den så gavmildt hadde lovet.

Det ble en vintertur uten vinter. Jeg så en liten flekk med gammel is en plass, det var alt.

Turen gikk i skjortearmene, selv helt øverst var det ikke nødvendig å hive på mer klær. Noe på hode og fingrene – se det er en annen sak. Det ble jo litt kjølig sånn helt øverst.

Lørdagsmorgen var det ingen grunn til å dra ut avgangen. Alt rundt 10 var jeg på vei innover mot Sandnes. Det er normalt på sommeren, men nå på vinteren blir det litt senere avgang.

Selv om været var bra, så manglet det ikke på vann. Alt regnet siste uken, hadde ikke nådd havet, noe var fortsatt på vei. Bekkene var store.

Jeg savner ikke akkurat andre mennesker på disse turene rundt Li i midten av Sandnes. Det forundrer meg likevel at ikke flere tar turen. Det er en del som løper, og noen få som går. Denne lørdagen traff jeg tre karer som kom fra Li og ville til topps for så å ta ned bakken mot Bymarka og Li.

Jeg traff de samme karene på andre siden av toppen – de på vei opp og jeg på vei ned.

På toppen var det noen stykker, som hadde kommet opp veien, og litt lengre nede, under Dalevann ble jeg stoppet av et par som spurte om jeg hadde kommet helt rundt. Det kunne virke som de var på sin første tur i området. Siden jeg hadde startet tidlig, var det fortsatt mange timer til det ble mørkt, jeg hadde ikke problemer med å anbefale hele runden.

Denne runden ble litt spesiell på flere måter. Alt fra start, ble det til at jeg satset i bakkene, og prøvde å holde farten opp på flatene. Det er lenge siden jeg har forsøkt meg på et slikt stunt.  La meg bare si at pulsen i den lange bakken fra Bymarka til topps ble «tung». Pulsen kom nok helt opp et par ganger.

Og hva tjente jeg av tid på dette?

Omtrent ingen ting. Antakelig noe over 5 minutter på hele runden, selv om det er vanskelig å sammenlikne forskjellige turer. Det gir likevel en egen tilfredshet å gi på litt, og fortsatt kjenne at det er mulig. Resultatet i forhold til å «ta det rolig» står ikke i forhold til innsatsen. Og så tar det mange dager før kroppen igjen kjennes grei. Nei, slike ting får overlates til ungdommen.

Men problemet er jo at jeg føler meg som en ungdom en gang i blant….

Tur rundt Li for inspeksjon av branntomten.

Grei tur med greie forhold.

En evig lang flytur fra Kanarieøyene tilbake til striskjorte og havrelefse, i form av 3-4 grader og regn og hagel. Lørdag ble det reising og ikke tur. To lørdager på rad. Helt uhørt.

Det måtte bli tur på søndagen.

Broderen var ikke helt oppegående, noe hadde skåret seg i ryggen, og han så ikke syn på tur med sekk i terreng. Da er det enkelt å ty til gode gamle Lifjell.

Uten kuldegrader er dette en grei tur nå på vinteren (savner litt sommervarmen fra fredagen.) Som en liten oppmuntring var det blitt lysere om morgenen. Det er omtrent dag sånn rundt 10.

Og været fra gårdagen forfulgte meg inn i søndagen. Tunge skyer, som kunne gi regn, vind som kunne gi problemer over toppen, få grader som kunne gi frost øverst.

På Dale ble alt så meget bedre….

Tørt, selvsagt ikke vind inne i skogen og heller varmere enn kaldere.

Det gikk ikke lenge før jeg hev jakken i sekken og fortsatte i skjortearmene. Det gir en smak av vår og bedre tider. Det startet en kar foran meg, han tok opp det som noen kaller «sprettraubakken» og etter det var jeg som vanlig alene – ensom - rundt Li. Helt greit og kjekt å være på tur.

På nordsiden var det hagel i søkkene. 5 varmegrader hadde ikke klart å tine vekk all nedbøren fra dagen før.

Forsvunnet var heller ikke sporene fra «undersøkelsene» til Statskraft. Vi slipper monstermaste, men disse sporene blir nok liggende – noen år. Greiner og busker i en haug, stammer kappet og lødd fint opp. Men pinnene med rødt på toppen blir stående.

Oppover bakken på nordsiden, ble det mer og mer hvitt. Ikke is, men mest hagel. Selv myra var ikke frosset. Greit å komme fram.

Greit også fordi en uke med mye tur, antakelig hadde gitt en liten økning i formen. Det var i hvert fall mulig å holde bra – for meg – fart opp bakken.

På toppen var det folk, som krøp i le av huset. Det hadde blåst opp siden jeg var nede ved fjorden. Ikke mye, men nok til at det var greit å ha på jakken og vanter.

Her opp var det mulig å se sporene av brannen. Det var avsvidde marker og sorte stammer, men de fleste furuene så ut til å ha klart ser. Da skal det ikke mye varme og vår til før nesten alle sporene er vekk. Selv etter to uker luktet det brann.

Et stykke nede i bakken gikk jeg på kjente. Han hadde med datteren – antakelig 11 år, på tur. Kjekt å se at også disse kan være med. Det blir sikkert turmennesker av slike. Vi fikk en kjekk prat før jeg fortsatt nedover.

Det var bløtt i «den fordømte bakken», ikke antydning til frost. Nedover fra Dalevann var det tørt og fint. Kjekt å gå, og det gikk kvikt unna ned den siste brekka.

Og som en oppmuntring kunne jeg konstatere at turen hadde gått unna på en grei tid.

Puerto Rico - siste tur.

Norgesplassen, "Våres plass" og "Karpedammen"

Fredag og siste dag i «syden». Fortsatt med varme og noe sol, selv om det denne dagen var meldt regn. Det måtte bli tur denne dagen også. Været var uansett ikke så bra at det fristet til å ligge strekk ut ved bassenget.
Turkomiteen var ikke helt klare på hva dagens mål egentlig var. Innover fra Norgesplassen var den eneste ting som var sikkert. Det ble også en diskusjon hvilken vei til Norgesplassen vi skulle ta.

Der ble vi for enige om korteste vei. Og da bar det til himmels. Korteste vei er opp en forholdsvis bratt bakke. Mye av stigningen tas her. Og bakken begynner omtrent ved porten til hotellet.

For oss gutta, var det en vei vi hadde gått for noen dager siden så vi sparte litt på kruttet helt i starten. Som vanlig ble det etter bakken, en «lang» tur inn mot Norgesplassen. Litt kjedelig å gå sånn oppe på en grus-slette. Men vi kom da fram etter en liten stopp underveis. Og som vanlig var det mye folk – norske pensjonister – på plassen.

Rundebordskonferansen (det er et rundt bord på plassen) avgjorde at vi skulle ta turen inn til «Våres plass» over «Sukkertoppen». Nå er ikke «Sukkertoppen» langt fra Norgesplassen, men noen hundre meter og en bakke opp. Fra toppen gikk det langs grusveien slakt opp over til vi tok et spor til høyre.

Samme vei som vi hadde tatt på onsdagens langtur, bare det at vi holdt rett fram til vi kom til «Våres Plass». Her var det folk og utsikt. Det var lett å forstå at dette hadde blitt en «plass», men ikke hvorfor navnet ble «våres plass».

Her kunne vi se ned i en frodig dal, med skikkelige klipper og kanter. Bra utsikt å ta med. Det gikk en sti ned – eller opp, og denne turen kom da opp som et alternativ for neste ukes turer. Den får ikke jeg og bestyrerinnen være med på – vi må ta hjemover på lørdagen.

Etter stopp og prat med andre som også var her for å beundre utsikten, tok vi fatt på veien mot «Karpedammen». Turen gikk tilbake samme vei som vi kom, men etter et kort stykke opp til høyre.

Og som vanlig, slakt oppover over sletter mot målet. Det var mindre grus her, og mer busker. Ikke så bart, og litt mer interessant å gå. Vi kom inn på stien vi brukte onsdag, fulgte denne en stund, men brakk av mot venstre og ned mot et elvefar. Uten vann, men fra et rør pumpet det vann ut i «Karpedammen».

Karpene likte brød.

På turen oppover hadde vi diskutert om vi ta innom «Eivinds plass». Etter en liten kikk på klokka til Kjell utstyrt med GPS, ble det avgjort at også denne «plassen» fikk vente til neste uke.

Vi trasket derfor nedover mot «Norgesplassen». Vi fulgte grusveien, og det er kjedelig.

Nede på Norgesplassen, ble det igjen en diskusjon. Hvilken vei skulle vi ta tilbake til hotellet.

Vi hadde gått flere veier, men den enkleste – ikke den korteste, gjensto. Det betød mer trasking på grusvei, ned til asfalt. Nå var vi bare så vidt innom asfalten før vi igjen tok fatt på en grusvei som førte oss ned til avsaltingsanlegget. Her ifra og til hotellet er det bare et kort stykke – oppover.  Etter 14 kilometer, tre timer og førti minutter og 468 høydemeter opp, kunne vi slenge sekken av ryggen.

Etter 6 dager på tur, var det også på tide å oppsummere litt når det gjelder føtter og form.

Jeg brukte, som nesten alle andre, joggesko. Det gikk forbausende bra. Et lite gnagsår på en hel, litt problemer med føttene generelt, men ikke mer enn at det gikk helt greit. «Alle» brukte «rompetaske». De ville jo selvsagt ha sol på ryggen. Jeg brukte sekk…

Alle bar vann, og det var nødvendig, men på langt nær så nødvendig som i «syden» om sommeren. Varmen ble aldri påtrengende, selv om det inne i mellom ble skikkelig varmt i sola og i le for trekken.

Konklusjonen må være at det så avgjort var greit med kortbukseturer midt på vinteren. Mye takket være hyggelig selskap, gikk det utrolig lett, selv i varmen, i slake oppoverbakker, på grusvei og uten noe særlig utsikt. Som det tross alt ble en del av.

Derfor takk til reisefølge for en hyggelig og fin ferie i «syden» midt på vinteren.

Tur til Krossen i Arguineguin og videre til Norskeplassen

Tur 6 på Kanarieøyene

Torsdag hadde jeg egentlig tenkt som hviledag. Etter fire dager på beina, og spesielt etter onsdagens langtur, følte jeg at det godt kunne bli en rolig dag. Bestyrerinnen ville det annerledes. Hun hadde kun gått en liten tur dagen før og var nå klar for større oppgaver. Og det var jo fortsatt mange «plasser» vi ikke hadde fått besøkt.

På vanlig tid – det vil si klokka 10, var gjengen nok en gang klar for utflukt. Denne gangen ville vi også gå innom Norskeplassen, men først etter en «omvei» til korset over Arguineguin. En kjent plass for mange som har feriert på disse kanter av verden.

Og som både min datter og barnebarn hadde besøkt i fjor vår. Når en liten gutt på 4 kunne komme seg opp, hvor vanskelig kan det være?

Å være klar, var en overdrivelse – et stykke nede i bakken fant jeg ut at kameraet lå igjen på hotellet. Raskt trav tilbake, og jogg nedover bakken for å ta igjen resten av gjengen. Forbi non som også hadde vært med på gårsdagens langtur. Som kommenterte joggingen – dagen etter langtur.

Vi passerte Balito i fin stil og tok fatt på veien oppover. Et stort område delvis klargjort, men nå forlatt. Noen prosjekter blir det ikke noe av.

Det siste stykket opp mot krossen, var rimelig bratt, og fikk pulsen opp. Og her hadde noen fremmelige sjeler malt røde T`er. Nesten til å få hjemlengsel etter.

Oppe på toppen var det å ta de tradisjonelle toppbildene, og fortsette ryggen innover. Her gikk vi ikke alene, men også her var de fleste norske.

Det ble en lang tur oppover mot Norskeplassen. Det er egentlig et litt «trøstesløst» landskap. Det virker som om mye av området er brukt som dumpeplass for overskuddsmasse.  Og det er  ikke alltid like enkelt å se hvilken ås som var d en du gikk opp på, fra et annet ståsted. De er like.

Før vi nådde Norskeplassen, måtte vi forbi en «farm» med gjeiter. I hundrevis. Egentlig ikke noe problem, men det er ikke ofte jeg har sett så mange på en gang.

På Norskeplassen var det selvsagt en god del folk. Vi slo oss ned på benken for å ta en liten pause. Noen hadde selvsagt sett en mulighet og kjørt opp en bil med varer i bagasjerommet. Hun gjorde god butikk…

Fra hotellet øverst i «Nyedalen» via krossen og opp til Norgesplassen ble målt til noe rundt 7 kilometer, og vi brukte ca. to timer.

Vi bestemte oss for å ta samme vei ned som den vi kom opp på søndagen. Det er en sti uten bratte bakker, men er noen minutter lengre enn den korteste ruten.

Og som på søndagen, ble det en mer enn grei tur. Denne gang nedover. Det er kjekt å gå slik slakt nedover, i godt selskap, med sol og sommer.

Her møtte vi ikke mange. Vi hadde stort sett «verden» for oss selv.

Nederst, nesten ved hotellet, er det to meter med smal sti, løs grus og et fall på noen meter under stien. Her klarte en av oss å miste forfeste et lite øyeblikk. Ingen skader ut over stoltheten….

Torsdagens tur ble på 11 kilometer, og vi var ute i nesten 3 timer.

Bra, med tanke på at vi på ferie for å gå tur….

Med Norskeklubben på langtur

Onsdag, med andre på tur.

Norskeklubben har en ukentlig langtur. Med langtur menes en tur på omtrent 6 timer. Denne uka ville turen gå fra Norskeplassen via «Ivars plass» og ned Tauritodalen.

Først av alt. Turen fra hotellet til Norskeplassen er ikke med i dette opplegget.  Dernest gikk starten fra Norskeplassen klokka 10, og det ville ta omtrent ¾ time å komme til startplassen.

Det ville bli en lang dag…. I varmen….

Her var det ingen «kjære mor», det ble å starte tidlig og holde på lenge.

Tidlig opp, rask frokost, pakking av sekk, hovedsakelig vann og så komme seg av gårde.

Vi tok en litt kjappere tur til Norgesplassen enn første dagen. Det  sparte vi antakelig nesten ti minutter på.

På Norgesplassen var det alt samlet en god gjeng. Totalt ble vi omtrent 25 stykk i følget. Og som på søndagens tur, her gikk det unna. Det var ikke «familietempo» for denne gjengen, selv om alle også her var pensjonister. Tydelig at de fleste var «turmennesker».

Første stopp ble «Sukkertoppen» som ligger bare et kort stykke fra Norskeplassen. Så ble kursen satt innover midt i mellom «våres plass» og «Karpedammen» mot Cortadores.

Ruta følger stor sett en grusvei oppover, men stien går stykkevis utenfor veien. Vi hadde en liten stopp ved «dusjen» - et rør som det av og til spruter vann ut av.

Nede ved Norgsplassen er det ikke mye grønt, jo lengre opp vi kom dess mer planter og grønt kom fram. I følge en av turlederne, hadde det ikke regnet på flere måneder. Og derfor manglet det blomster og andre vekster.

Nesten hele veien mot Cortadores gikk det slakt oppover. Det er ofte tungt å gå slik i seige bakker, det som reddet oss, var mangel på tung sekk. Heldigvis. For det var varmt når den lille trekken forsvant.

Ved Cortadores var det en kanal. Det rant så pass at det var mulig å fylle flaskene. Turleder sa at vannet var ok å drikke.  Her så vi også farvel til vei for en stund og bega oss ut i terrenget. Mot «Ivars plass» som vi hadde kunnet se en god stund. Denne «plassen» lå på toppen av en åsrygg, og dervvar vi omtrent 800 moh.

Først måtte vi innom et kapell – en hule i fjellet.

For å komme opp til «Ivars plass» måtte vi opp en bakke. Den eneste skikkelige bakken opp på turen.

Her ifra og inn var det mest nedoverbakke. Fra det høyeste punktet gikk det slakt nedover via en litt utydelig sti. Dette var den eneste plassen hvor det egentlig var mulig å gå feil.

Stien endte ut i en ny grusvei som, bortsett fra et par snarveier istede for å følge veien, brakte oss til kanten av Tauritodalen. Siste stykket ned til bebyggelsen gikk på en hylle, som opprinnelig nok var ment som vei. Litt grapset å gå og det var bratt ned på siden, men helt greit.

Vi endte ut i en ordinær vei, og det ble hurtig gåing i retning av et «vannhull» ute ved veien.

Edvin vant spurten.

Vi kom ned til hovedveien rundt 4, med andre ord etter 6 timer fra Norgesplassen. En bra langtur midt i januar. Og en av grunnen til at vi var på Grand Canaria. Turen ga så avgjort mersmak. Det ble egentlig finere og finere etter hvert som vi kom oppover i høyden. Kjekt å se andre landskap enn de jeg er vant med.

Varmen var til tider påtrengende. I forbindelse med jevnt trav i slak oppoverbakke med sola i ryggen, var det til tider vel varmt. Vi hadde med omtrent en liter vann, og baserte oss på å fylle vann på flaskene oppe i Cortadores. Uten dette måtte vi ha tatt med noe mer vann.

Men det smakte usedvanlig godt med en kald øl etter turen.

Fra hotellet til Norskeplassen var det 3 km. Videre til Cortadores var det 8 km (halv-veis) og totalt (utenom turen inn til Norskeplassen) 2 mil.

Spasertur til Arguineguin

Markedsdag i Arguineguin.

Damer og marked er en underlig kombinasjon. Det kan jo være at de finner noe spennende. Noe nytt vi ikke ante vi trengte?

Med andre ord var halvparten av gjengen (muligens til overraskelse for noen, var dette den kvinnelige delen) innstilt på en tur til Arguineguin. Og siden vi var på ferie for å gå, ble det en spasertur denne dagen.

Det er ikke direkte lagt til rette for å gå fra Puerto Rico til Arguineguin. Nå bodde vi aller øverst i «nyedalen» og slapp å gå opp bakken OG 117 trappetrinn.

For andre er opp «nyedalen» og ned til Balito. Her er det en bratt trapp ned til stranden, bortsett fra at det ikke er mye strand, mer en fylling og ørken.  Bortenfor dette begynner strandpromenaden – der den ikke er ødelagt, eller stengt av et hotell eller to, eller det står et hus i veien. Helt greit å komme fram, men ikke akkurat promenade…

Alle som går her nede langs sjøen, må bli litt imponert over de store anleggene. Anfidelmar som et eksempel. Kan kun beskrives som kjempestort. Og jeg er glad vi holdt til i et adskillig mindre kompleks – selv om det var mange rom og stort basseng + boblebasseng – og barnebasseng.

Fra Balito til markedet er det en god spasertur. Målt til omtrent 5 kilometer. For den mannlige delen av følget, ble det en rolig time med høye glass og avslapping på et serveringssted i det som på norsk heter «trekanten».

For den andre halvpart av gjengen ble det «marked».  Nærmere beskrivelse er ikke mulig….

Tilbaketuren ble mer bedagelig, og behagelig. Selv om vi gikk samme rute, ble det flere stopp underveis.

Først et opphold for å opprettholde veskebalansen. Jentene hadde jo gjort markedet i stede for å ha det behagelig med et høyt glass. Damen som serverte snakket dansk.....

Litt etter gikk jeg på kjente, som også var på ferie. Det er hyggelig å treffe gamle arbeidskamerater.

Neste stopp ble kirken. Her var det fullt hus om ikke jubel. Vi slo oss ned i sola og nøt vafler med sylt.

Norsk så det holder.

Nå kunne jo ikke Sigbjørn la være å hive innpå et rekesmørbrød. Det var jo ikke sikkert han fikk reker på fredag.

Etter en bedaglig ferd tilbake til Balito og opp bakken til hotellet, var det god tid til sol og sommer ved bassenget. Etter en lunch på terrassen selvsagt.

Det ble notert nesten en mil, og vi brukte omtrent to og en halv time. Ikke akkurat langtur, men spasertur.