mandag 8. februar 2016

Endelig en normal lørdagstur.

Uten vinter.

Så var det endelig tid for en vanlig lørdagstur. Det har faktisk vært et par uker uten. Det ble selvsagt oppveid av fottur hver dag i «ferien.»

På denne tiden av året er været mer viktig enn ellers. Været legger sterke føringer for hvor turen kan tas. Vind og frost, eller drittvær – tinvær og regn, kan hindre at det blir tur.

Ikke denne lørdagen. Forholdsvis tørt. Forholdsvis varmt. Lite vind. Fare for solgløtt…

Det er egentlig så bra vær som det blir på denne tiden av året. Og siden jeg helst tar turer oppe i heia, og ikke så mye toppturer, passer det bra med en tur rundt Li. Det blir liksom den «beste» treningsturen på vinterstid.

Et par-tre timer i terrenget, og det er så avgjort ikke lettgått, med småbakker og en skikkelig stigning, gir godt grunnlag for «heie»turer.
Siden værgudene denne uken var så smått gavemilde, gikk jeg og gledet meg til turen. For en gangs skyld holdt værgudene og værmeldingen hva den så gavmildt hadde lovet.

Det ble en vintertur uten vinter. Jeg så en liten flekk med gammel is en plass, det var alt.
Turen gikk i skjortearmene, selv helt øverst var det ikke nødvendig å hive på mer klær. Noe på hode og fingrene – se det er en annen sak. Det ble jo litt kjølig sånn helt øverst.

Lørdagsmorgen var det ingen grunn til å dra ut avgangen. Alt rundt 10 var jeg på vei innover mot Sandnes. Det er normalt på sommeren, men nå på vinteren blir det litt senere avgang.
Selv om været var bra, så manglet det ikke på vann. Alt regnet siste uken, hadde ikke nådd havet, noe var fortsatt på vei. Bekkene var store.

Jeg savner ikke akkurat andre mennesker på disse turene rundt Li i midten av Sandnes. Det forundrer meg likevel at ikke flere tar turen. Det er en del som løper, og noen få som går. Denne lørdagen traff jeg tre karer som kom fra Li og ville til topps for så å ta ned bakken mot Bymarka og Li.
Jeg traff de samme karene på andre siden av toppen – de på vei opp og jeg på vei ned.

På toppen var det noen stykker, som hadde kommet opp veien, og litt lengre nede, under Dalevann ble jeg stoppet av et par som spurte om jeg hadde kommet helt rundt. Det kunne virke som de var på sin første tur i området. Siden jeg hadde startet tidlig, var det fortsatt mange timer til det ble mørkt, jeg hadde ikke problemer med å anbefale hele runden.

Denne runden ble litt spesiell på flere måter. Alt fra start, ble det til at jeg satset i bakkene, og prøvde å holde farten opp på flatene. Det er lenge siden jeg har forsøkt meg på et slikt stunt.  La meg bare si at pulsen i den lange bakken fra Bymarka til topps ble «tung». Pulsen kom nok helt opp et par ganger.

Og hva tjente jeg av tid på dette?

Omtrent ingen ting. Antakelig noe over 5 minutter på hele runden, selv om det er vanskelig å sammenlikne forskjellige turer. Det gir likevel en egen tilfredshet å gi på litt, og fortsatt kjenne at det er mulig. Resultatet i forhold til å «ta det rolig» står ikke i forhold til innsatsen. Og så tar det mange dager før kroppen igjen kjennes grei. Nei, slike ting får overlates til ungdommen.

Men problemet er jo at jeg føler meg som en ungdom en gang i blant….


2 kommentarer:

  1. Det var da godt at du fikk deg en skikkelig lørdagstur.

    SvarSlett
    Svar
    1. Turen var kjekk den. Og der jo greit å føle på "ungdommen" bortsett fra at det kjennes så godt i etter tid.

      Slett