Tur rundt Li for inspeksjon av branntomten.

Grei tur med greie forhold.

En evig lang flytur fra Kanarieøyene tilbake til striskjorte og havrelefse, i form av 3-4 grader og regn og hagel. Lørdag ble det reising og ikke tur. To lørdager på rad. Helt uhørt.

Det måtte bli tur på søndagen.

Broderen var ikke helt oppegående, noe hadde skåret seg i ryggen, og han så ikke syn på tur med sekk i terreng. Da er det enkelt å ty til gode gamle Lifjell.

Uten kuldegrader er dette en grei tur nå på vinteren (savner litt sommervarmen fra fredagen.) Som en liten oppmuntring var det blitt lysere om morgenen. Det er omtrent dag sånn rundt 10.

Og været fra gårdagen forfulgte meg inn i søndagen. Tunge skyer, som kunne gi regn, vind som kunne gi problemer over toppen, få grader som kunne gi frost øverst.

På Dale ble alt så meget bedre….

Tørt, selvsagt ikke vind inne i skogen og heller varmere enn kaldere.

Det gikk ikke lenge før jeg hev jakken i sekken og fortsatte i skjortearmene. Det gir en smak av vår og bedre tider. Det startet en kar foran meg, han tok opp det som noen kaller «sprettraubakken» og etter det var jeg som vanlig alene – ensom - rundt Li. Helt greit og kjekt å være på tur.

På nordsiden var det hagel i søkkene. 5 varmegrader hadde ikke klart å tine vekk all nedbøren fra dagen før.

Forsvunnet var heller ikke sporene fra «undersøkelsene» til Statskraft. Vi slipper monstermaste, men disse sporene blir nok liggende – noen år. Greiner og busker i en haug, stammer kappet og lødd fint opp. Men pinnene med rødt på toppen blir stående.

Oppover bakken på nordsiden, ble det mer og mer hvitt. Ikke is, men mest hagel. Selv myra var ikke frosset. Greit å komme fram.

Greit også fordi en uke med mye tur, antakelig hadde gitt en liten økning i formen. Det var i hvert fall mulig å holde bra – for meg – fart opp bakken.

På toppen var det folk, som krøp i le av huset. Det hadde blåst opp siden jeg var nede ved fjorden. Ikke mye, men nok til at det var greit å ha på jakken og vanter.

Her opp var det mulig å se sporene av brannen. Det var avsvidde marker og sorte stammer, men de fleste furuene så ut til å ha klart ser. Da skal det ikke mye varme og vår til før nesten alle sporene er vekk. Selv etter to uker luktet det brann.

Et stykke nede i bakken gikk jeg på kjente. Han hadde med datteren – antakelig 11 år, på tur. Kjekt å se at også disse kan være med. Det blir sikkert turmennesker av slike. Vi fikk en kjekk prat før jeg fortsatt nedover.

Det var bløtt i «den fordømte bakken», ikke antydning til frost. Nedover fra Dalevann var det tørt og fint. Kjekt å gå, og det gikk kvikt unna ned den siste brekka.

Og som en oppmuntring kunne jeg konstatere at turen hadde gått unna på en grei tid.