Fra Hellestø til "Fuglingene" og tilbake.

Broderen var med på deler av turen.

Det var en av de dagene det det fullt opp av nyheter om biler og folk som skled ut på glattisen. Hjemme var det bare så vidt varmegrader, men ikke langt vekke lurte vinteren.

Det måtte igjen bli en strandtur. Når var det en stund siden broderen og jeg hadde vært på tur sammen, og jeg lurte på om det ikke ville være mulig å kombinere en tur med broderen og en litt lengre tur. Vi kunne jo ta følge et stykke.

Kysten langs Jæren er lang og det er en del turmuligheter. Vi som bor i nærheten ha ikke lang vei til strand og sjø.

Denne dagen foreslo jeg at vi skulle treffes på Hellestø og at vi gikk sørover. Det var meldt litt sol fra morgenen av, og gikk vi sørover ville vi få sola i ansiktet. Det er nesten like bra som å ha medvind hjemover.

Det ble en sen start denne dagen. Vi hadde ikke noe spesielt program for ettermiddagen, og kunne ta en rolig morgen. Da vi kom til Hellestø, var sola alt bak et tynt slør og ute i sjøen var det en vegg av skyer. Det så likevel ut til å bli opphold på vår tur. Det er ofte mye mindre nedbør helt ende i sjøkanten enn bare noen ganske få meter lengre inne i landet.

Det var ganske mange andre på tur dennedagen, selv om det var midt i uka. Andre enn oss utnyttet denne dagen på stranden, uten regn på morgenen og uten frost nær sjøen.

Første «målet» var Sele havn, hvor vi vanligvis parkerer for «dagligturen» frem og tilbake til nettopp Hellestø. Det er bare 3,5 kilometer fra Hellestø til Sele, og vi fortsatte videre mot brua over «Figgen». En kilometer lengre.

Her bestemte broderen seg for at det var langt nok. Han kjenner fortsatt at foten ikke er helt i orden, og har blitt rådet til å ta det rolig en stund til.

For min del ble det tur ut på Borestranden og fra munningen av elva, kunne jeg se til forbi «Fuglingene» hvor jeg hadde tenkt å snu. Det er bare tre kilometer, men det virker jammen langt nok uten noe i mellom, kun sjø og strand som er flatt.

Denne dagen var det helt greit å gå i sjøkanten. Sanden var fast og fin å gå på og jeg kunne holde bra fart – til meg å være. Det blir likevel ikke over seks kilometer i timen.

Det ble ingen lang pause halvveis. Jeg snudde og gikk tilbake. Ved «Fuglingene» tok jeg stien innenfor sanddynene. Her er det litt – ørlite – kupert, men med gressteppet er virkelig greit å gå på.

En jogger vi traff, mente dette stykke natur var skapt av «vår herre», nettopp for joggere. Nå jogger ikke jeg, men jeg tenker «vår herre» tillater at folk går også.

Jeg fusket mellom Bore og Elvenes, og fulgte veien. Det er det kjappeste, og enkleste. Det tok i hvert fall ikke lange tiden før jeg igjen sto på brua og kunne ta fatt på stykket mot Sele havn og videre tilbake til Hellestø.

Turen dra Hellestø til «Fuglingene» er ganske nøyaktig dobbelt så lang som fra Hellestø til Sele. Siden halve turen er litt over 7 kilometer, blir denne turen på omtrent 15 kilometer. Normalt ville 15 kilometer være en skikkelig langtur, men 15 kilometer helt uten bakker er ikke spesielt «tungt». En flott tur i sjøkanten likevel.

Over Bjørndalsmyra før fire topper fra Gramstad.

Vått, men flott.

Det har vært opp og ned med temperaturen i slutten av januar. En liten periode med kulde og litt snø, har blitt avløst av litt varmere vær og inne i mellom opphold. Kulde og nedbør gir forhold som jeg ikke liker, og som gjør at sjøkanten er å foretrekke som turområde.

Inne i mellom ser det likevel dager med så pass høy temperatur ar det burde være mulig å få til en tur fra Gramstad. Det har jo hendt at jeg har «kravlet» meg oppover – og nedover med is og snø i stien, men mer og mer blir det heller tur på flate Jæren med slike forhold.

Jeg leste en plass at det hadde vært 28 regndager i Januar, og det kan jeg skjønne. Alt er vått. Pyttene har vokst til små tjern, småvatnene renner over, og bekkene går hvite. Vann over alt.

Yr kom med varsel om lite eller ikke regn, og mulighet for litt sol, samtidig med lite vind. Her var det bare å pakke sekken og finne fram turklærene.

Tanken var å ta til Gramstad og gå mot Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Jeg så ikke for meg å ta med Dalsnuten denne gangen. En kjapp og grei tur på omtrent to timer. Det burde være tur nok en grå dag i slutten av januar.

Det var andre enn meg som hadde fått med seg at denne dagen ville det være forhold for tur. Det var alt en del biler på Gramstad og en god del folk på vei.

Jeg hadde tenkt meg til Mattisrudlå. Det er (minst) to veier opp til den toppen. Den vanligste veien er innover mot Paradisskaret og opp «Rindå» mot toppen. En bratt, og for meg ganske utsatt vei, som jeg kan bruke, men jeg finner det enklest å gå opp stien mot Bjørndalsfjellet og inn Bjørndalsmyra og til toppen.

Det var vått oppover bakkene mot Bjørndalmyra, og enda våtere innover myra. Med noen lange steg kom jeg meg over myra uten å bli våt i skoene. Nok en gang kunne jeg takke en eller annen for å ha funnet på å bruke Gore-Tex i fjellsko. Mine Alfa Impact holder meg tørr på beina.

Oppe i stien rett under toppen, kom det folk opp fra Paradisskaret. De var også på vei mot Bjørndalsfjellet. Vi tok følge et lite stykke, men folkene tok det rolig i bakkene. Andre var mer iherdige, og jogget forbi, oppover småbakkene.

Fra Bjørndalsfjellet kunne jeg se at det var lysning i sørvest. Det kunne lett bli bedre være utover dagen. Muligens kunne det bli en tur oppom Dalsnuten?

Selvsagt kom det en kar forbi oppover bakkene mot Fjogstadnuten. Han var sikkert 10-15 år yngre enn meg (eller muligens 5?), og uten sekk på ryggen. Det ble høy puls og tung pust – uten at jeg klarte å henge på...

Det ble til at jeg satte kursen mot Dalsnuten. I følge med mange andre. Selv om det var en lørdag, var det mye folk på tur. Det minnet mer om en søndag. Solskinnet ute i vest hadde nok for folk til å ta ut.

For meg ble det bare en kjapp tur rundt varden på toppen, før jeg kom meg nedover bakkene – og trappene, mot Revholen og veien til Gramstad.

Denne dagen ble det «bare» de fire vanlige toppene, og med Dalsnuten som avslutning ble turen noe under tre timer totalt. En flott men med mye vann og sorpe.

Det var likevel en tur med både bakker og topper, noe mer en skikkelig fjelltur enn alle turene på flate stranden.

Fra Bore til Reve havn - med flott følge.

Planen var å gå i bakker, det ble stranden.

Det har blitt mange turer uten følge den siste tiden. Broderen har hatt problemer med akillessenen, og så kom det en smell i ankelen i tillegg. Det har blitt mange små og korte turer på den karen – uten meg.

Bestyrerinnen mener jeg burde ta det mer med ro, og er svært godt fornøyd med litt kortere turer. De lengre turene, blir litt ensomme. Bortsett fra et det kan være mange folk på de samme stiene som meg. Spesielt om det blir tur fra Gramstad.

Det er vel heller ikke til å stikke under en stol at mange av mine jevngamle, synes det er litt «ekstremt» å ta ut på to-tre timers tur med sekk og i terrenget, tre fire ganger i uka. Bestyrerinnen mener nok at jeg – muligens -burde ta det litt mer med ro – etter tretti år med tur.

Så dukker det opp folk som har noen flere år enn meg på baken, og gjerne vil være med på en utflukt – eller to. Om ikke de lengste og tyngste med en gang, men gjerne med litt utfordringer.

Einar, en kar fra nabolaget, med mange turer bak seg, kunne tenke seg å bli med. Siden det fortsatt er vinterforhold, foreslo jeg å ta tur fra Sælandsskogen til Bjødnali.

Den turen er er omtrent 7 kilometer, og det ville vi antakelig bruke to timer på. En passe tur og en grei «innkjøring».

Vi ble enige om at jeg skulle kjøre og at vi skulle starte klokka elleve. Einar sto på trappa nøyaktig på tiden, men kunne opplyse at det var spinnglatt på veien.

Det ble fort en omlegging av planene. Vi satset heller på en strandtur fra Bore mot Reve Havn og tilbake. Det er en litt lengre tur enn den planlagte, men nok en del «lettere». Det er temmelig flatt langs sjøen.

En grunn til at jeg valgte å foreslå denne turen, er at det er en virkelig flott tur. Det er mulig å gå sørover på selve Borestranden, men det er et vel så flott landskap innenfor sanddynene. Flatt men flott.

Fra enden av Boresanden og videre er det et helt annet terreng enn det som eller ofte finnes her ute i sjøkanten. Det er gressvoller under brinken, med beitende dyr – om sommeren. Stien følge sjøkanten, men gå noen meter fra vannet.

Einar hadde vært på tur her en gang før, men var likevel glad for å kunne ta denne turen en gang til. Det gikk kjapt sørover til Reve Havn. Vi hadde vinden – ganske svak – bakfra og sola i øynene, på en flott turdag.

Vi fant livd bak noen stor steiner ved havna, hvor termosen kom fram og det ble en kort pause før vi tok fatt på turen tilbake., fortsatt med høy himmel og sol.

Telefonen sier at vi brukte litt lengre tid tilbake – et minutt – en sørover, men det føltes ikke sånn. Vi gikk i greit tempo og det virket som det gikk kjappere. Det er ofte slik når vær og selskap er bra.

Det sto en kjent bil foran min da vi kom til parkeringsplassen. Wenche og Leif dukket opp. De hadde gått nordover til Sele havn, og hadde også hatt en flott tur.

En flott turdag med fint følge.

Tur fra Bore - både nordover og sørover.

Tur uten bakker og høy puls.

Det var snakk om tåke hele dagen, og da jeg kikket ut vinduet var det dårlig sikt. Det var ikke skikkelig tykk tåke, men mer dis. Dagen ville bli våt.

Nå har jeg opplevd skikkelig tåke noen ganger. Det har hent at sikten ikke har vært mer enn 30-30 meter, og da er det vanskelig å finne fram utenom merket sti. Denne dagen var sikten på mer enn 300 meter, så været skulle ikke gi noen problemer.

Det er alltid et spørsmål hvor turen burde gå. Jeg trodde ikke det var forhold i høyden. Fortsatt lå det en del snø og is igjen hjemme, og det burde bare være mer lenge oppe.

Det måtte bli en tur i sjøkanten denne gang også. Jeg tar ofte en kjapp tur i strandsonen. Hva jeg kaller dagligturene. De blir på 7-8 flate kilometer, uten sekk, og tar da bare 70-80 minutter. Skal det være en «skikkelig» tur, med sekk, - så må det bli minst omtrent en mil så lenge terrenget er padde flatt.

Verden er ikke hva den en gang var. Selv uten sekk og på flat vei, har jeg problemer med å holde «marsjmerke-tempo». Det hender jeg klarer å holde litt over 6 kilometer i timene med sekk – i nedoverbakke, og med tørre og gode forhold. Med sekk og på stranden blir det nå for tiden, ofte ikke mer enn 5,5 kilometer i timen.

Jeg bestemte meg for å starte turen fra Bore stranden. Det betyr bare fem kilometer kjøring, og lite «bortkastet» tid, for som pensjonist har jeg det selvsagt travelt med å gjøre svært lite.

Jeg var ikke alene på tur denne dagen, men i forhold til de gode dagene, var det lite folk som ville på tur. Det var ikke så veldig rart, været var ikke det aller beste.

Det er bare to valg for tur ved stranden. Enten å gå nordover, eller sørover. Jeg valgte denne gangen å gå mot Elvenes og Figgjoelva. Det er omtrent en og en halv kilometer til brua, og det ble ingen stopp før jeg nådde Hellestø, omtrent 7 kilometer lengre nord.

Med tåke og yr, ble det en tur med hetta over hodet og lite sikt til sidene. Det ble helst å kikke ned på beina og tråkke videre. Siden dette er plasser jeg plier å gå ganske ofte ble det mer en treningstur enn «tur».

Fra Hellestø og sørover valgte jeg å gå samme vei som nordover, men over brua, fant jeg en sti mellom sand-dynene. Det ble en kilometer med sving på sving rundt sand-dyner og litt opp og ned noen få meter. Det var i hvert fall kjekkere enn å gå på vei.

Stien endte ut ved parkeringsplassen, men denne dagen hadde jeg tenkt å gå litt lengre, og satte kursen videre mot sør.

Rett etter traff jeg Sigbjørn og Anne Lise, som også hadde valgt å gå strandtur denne dagen. De hadde vært til Reve havn. Noe som også er en kjekk tur, og hvor det er mulig å «unngå» sandstrender.

Det fristet litt å ta turen helt til Reve Havn, men heldigvis tok jeg til vettet, og snudde ved Fuglingene, og tok samme tur tilbake til bilen.

Jeg kan ikke si at været hadde plaget meg. Det var litt regn og yr nesten hele veien, men ikke nok til at jeg ble vår. Det ble en helt grei tur, og tilsammen ble det nesten 16 kilometer. Noe jeg egentlig var godt fornøyd med denne dagen.

Lørdagstur fra Orre til Reve havn – og tilbake.

Compeed kom endelig til nytte.

Det var fortsatt frost og is i gata hjemme. Selv om temperaturen var så vidt over null, hadde det ikke smeltet mye. Det var ikke forhold for noen «skikkelig» tur. Det måtte bli en ny strandtur.

Heldigvis hadde jeg piggskoene som ble anskaffet for et par år siden. Denne dagen så det ut som pigger var tingen. Skulle det være lite is nede i sjøkanten, ville det ikke gjøre noen forskjell, piggskoene lager ikke problemer i sand.

Det var sol og flott vær da jeg startet, men i sør kom det sigende skyer. Yr hadde egentlig lovet bra vær, men det tok ikke så veldig lang tid før det var overskyet.

Likevel var det kjekt å starte i sol. Det var lite snø og is, men på sørsiden av småbakkene var det hvitt. Til min store overraskelse var det vann – med is i stien. Jeg måtte gå rundt denne gangen.

Det ble til at jeg tok turen om elva, før jeg gikk nordover, muligens jeg burde ha gått motsatt vei, og hatt mer sol i ansiktet.

Stranden fra elva og mot Orresanden, var hard og fin å gå på, men Orresanden var mye mer løs. Og krevde mer krefter. Jeg vurderte å ta opp i dynene, men gikk til endes av stranden, og rundt odden ved Sørenestangen.

Der har det siden 60 tallet ligget noen vrakrester. Til å begynne med var det ganske greit å se at dette var en del av en båt, men nå i dag, så er det bare noen rustne deler igjen. Alt forsvinner, det tar bare litt lengre tid med jern og stål.

Revesanden var omtrent uten sand. Her var det igjen bare grus og tare, etter en lang stund med sandstrand. At sanden forsvinner, kan lett medføre skriverier i avisene, og stort oppstyr, men for meg som har gått her i noen år, så vet jeg at dette endrer seg over tid.

Som vanlig var det folk med fotoapparat og lange linser, ved Revtangen. Jeg vekslet noen ord med karen, og han kunne fortelle at han hadde sett rovfugel, antakelig en hønsehauk.

Videre mot nord var sanden grei å gå på, og jeg hadde ikke problemer med å nå Reve Havn. Der ble det stopp for å ta på gnagsårplaster. Piggskoene var greie å gå med, men den ene hælen ble varm og vond. Det er ikke ofte jeg har tatt på gnagsårplaster.

Etter pausen tok jeg fatt på turen tilbake mot Friluftshuset. Det ble litt telling av skritt etter hvert. Noe jeg tur til om det butter i mot på slutten. Bortsett fra at jeg bare var litt over halvveis. Det var nok gnagsår som plaget meg litt, men etter en stund ble det igjen tur.

Nå hender det jeg går innenfor stranden – i sanddynene alt fra der Revesanden begynner i nord. Denne dagen var det sandstrand og lett å gå på Revestranden.

Med sola i mot og lite vind, ble det bra forhold, selv om det fortsatt var kaldt. Det ble omtrent 15 kilometer, men jeg brukte tre timer. En flott tur i vinterværet.

Brekko 2023 - en skitur.

Flott vær og flott føre og gode spor i Brekko.

Skitur? Med snø i hagen og temperatur ned mot minus fem, var det i hver fall ikke forhold for en vanlig tur. Været var skikkelig bra – utenom kulden. Det var blå himmel og sol, og nesten ikke vind..

Jæren friluftsråd lokket med gode forhold og nok snø for en tur i løypene. Burde jeg prøve skia dette året også? Det kunne jo gå godt.

Det har blitt mindre og mindre turer på ski opp gjennom årene. Det var faktisk så ille at jeg ikke hadde skiene på beina i tre år, før jeg igjen tok meg sammen. Det kunne lett ha blir slutt på hele vintereventyret.

I gamle dager ble det ofte en tur eller tre til Blåfjellenden på vinteren. Nå har bestyrerinnen sagt stopp til slike utskeielser. Sist vi gikk fra Blåfjellenden, brukte vi truger.

Jeg tror ikke det er særlig smart å ta innover heia på ski alene, og tror at jeg lett vil «angre». Det er heller ikke kjekt å komme til hytta med kuldegrader inne og alt rått og fuktig – til neste morgen.

Da er det bedre med en treningstur – eller to – i Brekko. Der er vil jeg i hvert fall ikke være alene. Med godt vær kan det være trangt om plassen i sporet.

Det var andre på vei fra Ålgård til Brekko. Det gikk likevel fort. Vanligvis er det vintervei og is. Denne gang var det bar asfalt omtrent opp. Det passet meg godt. Jeg er ikke lenger glad i vinterføre, selv med piggdekk.

Selv om det var en del biler på vei, var det ikke mange på parkeringsplassen. En dag midt i uka, var det mange «utskiftinger» folk kom og forlot stedet. Det er ikke mange som tilbringer hele dagen i og rundt løypene midt i uka.

Jeg er langt fra noen smøringsekspert. Likevel treffer jeg som regel ganske bra. Denne gang smurte jeg med Blå Ekstra, og det ga glid i sporet, og skiene hang i bakkene.

Blå Ekstra sier vel noe om forholdene. Det var omtrent 5-6 kuldegrader, sol, lite vind, tørr snø – nesten nysnø og gode spor. Det kan lett bli en kjekk skitur av slikt.

Jeg tok en liten runde til å begynne med. Det var ganske lurt. Jeg hadde «mistet» balansen, - og teknikken (om jeg noen gang har hatt den). Det gikk smått på flatene, og skikkelig sent ned en slak bakke. Jeg lurte på om jeg turde stå ned de bratteste bakkene i lysløypa.

De neste rundene gikk alt så meget bedre. I hvert fall kom jeg meg ned bakkene i god fart, og det ble ingen dype spor. Med godt føre og litt teknikk ble det en kjekk skitur, selv om det var i oppkjørte løyper.

Av erfaring vet jeg jo at mer enn tre runder i lysløype vil gi stive muskler både i armene og lårene. Det passet jeg på å glemme. Skituren varte i omtrent to timer før jeg tok til vettet og satte kursen mot bilen. Det ble ikke styrketrening dagen etter.

Nok et år med skitur, og det betyr at jeg kan si jeg har vært på ski i 2023.

Hå til Varhaug - den vanlige vinterturen

En tur i sjøkanten uten sandstrand.

Vinteren var ikke slutt. Det var hvitt ute på plenen, og temperaturen var omtrent null da jeg sto opp. Det gir vinterforhold. Det er sikkert folk som tar på brodder eller sko med pigger og går i høyden, men for min del holder jeg meg i lavlandet eller helst i strandsonen med slike forhold.

Nå har vi jo omtrent hele Jærkysten å ta av, så det kan være vanskelig å bestemme seg for hvor turen bør gå. Den vanlige vinterturen er jo fra Hå gamle prestegård og til Varhaug gamle kirkegård.

Dette var da også turen jeg satset på denne dagen. En lang men forholdvis flat tur, og uten sandstrand. Turen går for det meste på god sti eller på traktorvei. Ingen stor utfordring, men lengden gjør turen likevel ganske tung.

Det var glatt på veien inne på byggefeltet, og det var spor av brøyting langs riksveien. Markene var hvite og dekket av snø. Litt sør for Bryne ble det nesten grønne marker. Her var det bare kommet et tynt lag med snø. Lengre sør og ute ved kysten virket det som om snøen omtrent var vekk.

Da jeg kom til prestegården, var det ikke snø i det hele tatt. Det ga likevel ikke så veldig gode forhold, for bakken var sorpet og glatt. Det ble nesten like glatt som på snø.

Det var egentlig en flott dag, for her litt lengre sør enn hjemme, skinte sola, og det var i tillegg nesten vindstille. Det er jo aldri helt vindstille i kanten av storhavet, men denne dagen var det ikke mer enn så vidt litt trekk.

En grå og litt trist mandag hjemme, ga lite besøk på Hå gamle prestegård, og ingen andre på tur. Det var spor fra søndagen men ingen nye.

Selv om det er en stund siden sola «snudde», så står den fortsatt lavt, og det var bare så vidt den nådde over kanten ved Obrestad fyr da jeg startet. Det var svarte skyer ute i havet, så her var det bare å nyte sola så lenge det varte.

Den første halvparten av turen sørover mot Varhaug gamle kirkegård går forbi rester av anlegg fra krigen. Her var tyskerne ganske flittige. Det er skytestillinger, bunkers, sperremurer og «hitlertenner». Siden dette også er et område rikt på minner fra tidligere tider, så undres jeg litt på hvor mye all graving under krigen har ødelagt av andre gamle ting.

Videre nedover mot Varhaug går turen forbi gamle sjøhus, minnestøtter over seilskuter som gikk på grunn, og sjøhusene til Varhauglosene. Det kan ikke ha vært lett å gå ut i en liten båt i opprørt sjø med store dønninger.

Den gamle kirkegården har selvsagt sine minnestøtter, men også nye graver. Det er lokale som nå blir gravlagt her, med havet rett utenfor.

For min del ble det denne gangen en liten pause i trappa til kapellet. En flott liten stund med sol i ansiktet og varm te i koppen.

Sola sa ganske kjapt takk for seg på tilbaketuren. Det ble skyet, og jeg lurte på om det ville komme regn, eller muligens sludd.

Tilbaketuren er like lang som turen sørover, omtrent 8 kilometer. Den er litt «tyngre». Jeg kunne kjenne at jeg hadde vært på tur en stund, og om jeg kjente etter så var det ett eller annet med et kne.

Selvsagt glemte jeg alt slikt etter en stund, og kunne – igjen – glede meg over å være ute på tur. Det er kjekt å fortsatt være i stand til å ta denne, nok så lange ruta. Rett etter jeg hadde satt meg i bilen kom regnet.