mandag 10. mars 2014

Bynuten, Søndag 9. mars

Oppkjøring til barmarkssesongen.

Vi burde stille med blankpussede støvler og nyvaskede lommetørkle på søndagens tur. Nok en gang hadde yr tatt frem god-ordene og snakket om sol, varme og lite vind. Været måtte utnyttes til noe mer enn bare en treningstur. Bynuten kunne være et passende mål.
Turen opp på Sandnes høyeste punkt, 772 moh, er ikke en vintertur. Det er folk som kommer seg opp på toppen med is og snø i stien, men for oss gamlekarer er slike akrobatiske øvelser ikke helt det ønskelige.
En tur til Bynuten står ofte på programmet både på våren og høsten. Det blir den vanligste turen før og etter sesongen i heia.  De siste årene har disse mellomsesongene blitt svært korte, og derfor har det heller ikke blitt så mange turer til topps i Sandnes. 
Denne dagen var det ikke mange hindringer. Broderen var også klar for en slik tur. Og han mente knærne ville holde.
Turen opp, og ned, til Bynuten er normalt regnet som en femtimers tur. Med andre ord en skikkelig dagstur.  Vi trenger nok ikke fullt så lang tid. Og vi trenger litt mer lengde på søndagsturene for igjen å komme i form til de ”skikkelige” heieturene i sommersesongen.  At det antakelig er nok så mange år for sent til og ”komme i form”, får vi bare leve med. Det er uansett kjekt å være på tur.
Det var alt en god del biler på parkeringsplassen da vi kom, og vi startet samtidig med flere andre. 
Etter starten så vi spor, men ikke så mye folk.  Men det kom en kar i mot, som alt hadde vært på toppen. Han må ha startet tidlig.
På brinken over fossen så vi et par, men da vi kom opp, kunne vi ikke se noen i stien eller i skaret opp mot Svartedalen.  Paret hadde tatt feil vei og gått rett opp berget mot toppen. Nå vet jeg om folk som har klatret denne ruta, men … De snudde da de så oss.
Rett under kanten øverst, var det på med jakker. Det blåste ikke mye, men det ble uansett kaldt.
Øverst var det nesten vinter. Ikke en plass for folk med sommerklær.  Sola som Yr hadde nevnt manglet, og selv om det ikke var nedbør, ble det kaldt å sitte ned. 
Vi hadde tatt det med ro oppover. I et jevnt tempo. Nedover var et mulig å slippe på litt mer. Det var nesten tørt på steinene, og det var heller ikke sorpe over alt. Men det var til gjengjeld folk. Det er ikke ofte vi treffer så mange på søndagsturen.  Da må været være mye bedre enn det var denne dagen.
Og med et bra tempo, på god sti, med fint vær, så kommer godfølelsen. Vi bare ”flyter” nedover, praten går og alt er bare kos.  Selv ned de siste bakkene mot bilen var det mulig å holde farten oppe.
Med en slik fin dag og en slik bra tur, er det ikke snakk om å bli stiv og trøtt. Det får vente til mandag.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar