Lørdagstur, med lyn og torden 22. mars.

Noen ganger er det helt all right – å velge en enkel tur.

Været var ikke helt med denne lørdagen heller. Det ble meldt om vind og regn. Etter en del turer med både regn og vind, hadde jeg avgjort ikke lyst på en våt langtur. Det måtte derfor bli en kjapp tur rundt Lifjell. Og det var så avgjort rette turen denne dagen.

Værmeldingen tok feil.

Regn er nå en ting, men når værgudene skrur opp vindmaskinene og i tillegg hiver både snø og hagel i hode på uskyldige turgåere, da må det være lov å klage. For virkelig å understreke at det er de som bestemmer, fyrte de av noen salver med lyn og torden i tillegg.
Men ved starten av turen, var det ingen ting som tydet på spesielt dårlig vær. Det regnet, men det har de gjort før.  Det blåste, heller ingen stor nyhet.

Jeg ble litt betenkt da jeg kunne høre innflygingsradaren allerede nede ved sjøen.  Men egentlig var det tilnærmet normalforhold.  Utover langs sjøen hadde jeg vinden i ryggen, og jeg håpet at tingene ville roe seg til jeg kom opp på toppen.  Så feil kan man ta.

Men noen små oppmuntringer må kunne tas med. Bjørka er klar for våren. Det var knopper på greinene, og med noen fine varme dager, vil det ikke ta lang tid før de står grønne. Og det var tross alt ikke frost.

Det nærmer seg vår.

Ved Bjorhabn lå det slengt en masse stein.  Til å begynne med kunne jeg ikke forstå hvor all steinen var kommet fra. Jeg kunne ikke se et rassted oppe i lia. Men forklaringen må være at det er ”rester” etter en sprengning av gammelt krigsutstyr som ble gjennomført i uka.

Etter mengden av stein og hvor høyt vannet hadde vært, så må det ha vært betydelige mengder sprengstoff. 

Over flyene opp mot toppen blåste det. Jeg hadde problemer med å holde meg på beina. Skyene ble mørke og uten egentlig å tenke på det, gikk jeg bare rett forbi huset og videre ned fra toppen. Det er normalt med en stopp her, både for å ta noen bilder, og for å hive innpå ne varm saft. Ingen pause denne gang.

Og det tror jeg var rett.  Et stykke etter toppen begynte det å hagle.  På plankene over myra, holdt jeg på bli blåst over ende og ut i sorpa. Og litt lenger nede smalt og blinket det. Skikkelig.

Det var ikke opphold mellom lynet og torden.  Jeg har opplevd lyn i heia før. Den gangen smalt og glimtet det i ett. Nå var det bare to glimt, men rett ved. Jeg trenger ikke flere…
Etter en stund ga hagelet seg, og ble avløst av snø. Det ble sleipt og glatt. 

Nede ved Dalevann møtte jeg en hel gjeng engelsktalende ungdom.  Det var egentlig ikke forhold oppover for folk uten erfaring, men så mange som de var, er det ikke noen stor fare.
Uten om disse ungdommene, møtte jeg ingen andre, og det var for såvidt bra.

Nede ved bilen var det kaldt og vått å skifte klær. Og termometeret i bilen vist to små grader. Heller vinterlige forhold.

Denne lørdagen ble en tur rundt Lifjell ikke bare en vanlig treningstur, men også en litt spennende opplevelse.
Og jeg er glad jeg ikke valgte å ta turen andre og høyere plasser.