mandag 26. januar 2015

Uten snø og is langs sjøen.

Skogen som forsvant.

Hvor går ferden?

Som vanlig ble vi to – broderen og jeg, på søndagsturen denne uka. Det var mye is og hagel rundt Dale/Li på lørdagen. Broderen er ikke spesielt interessert i å tråkke på is, og i hvert fall ikke på snø/hagel med is under.  Høgjæren lå hvit, og da gjenstår «bare» en tur langs sjøkanten. Som i forrige uke.
Markene var glasert med is, men etter som vi nærmet oss Hå, så ble det mer og mer bart. Selv om veien ned mot den gamle prestegården nok hadde vært glatt tidligere på morgenen, så var den grei da vi kom. Noen hadde strødd med sand.
På parkeringsplassen var det en enslig bil. Temperaturen var så vidt over null og det kan ikke ha vært mye frost om natten her helt nede ved sjøen. Markene var tinte i overflaten, men myrene var stort sett harde å gå på.

Regn eller sol.

Det så ut som om det ville komme regn. Himmelen var grå, og det hang noen «gardiner» under enkelte plasser. Det var nok regn nede i syd. Etter hvert som vi kom sydover ble det lysere, og den nedbøren vi fikk på oss kom som yr eller lett regn.  Vinden, som kan gi noen utfordringer her ute ved storhavet, holdt seg i skinnet og bare forsiktig blåste imot enkelte plasser.
Nede ved Varhaug gamle kirkegård, trakk det skikkelig over og himmelen ble mørk. Det var regn på vei inn mot land, og spørsmålet ble når og om vi ville få regnet på oss.
Vi fikk ikke regn. Og takk for det.

Langturtempo.

Som vanlig var vi helt enige om at vi skulle ta det med ro på denne turen. Det er tross alt en god del kilometer på beina.  «Å ta det med ro» blir omtrent nevnt hver gang. Fin tradisjon det der.
Med nesten frost og litt trekk imot, blir det kaldt. Helt naturlig blir det derfor høyt tempo, sånn i starten. Og start-temp blir ofte fulgt opp med høyt tempo resten av turen. Ett stykke nedover markene mot Obrestad fyr, ble vi enige om at tempoet var for høyt, og sakket farten - et lite øyeblikk.
Og sånn holdt vi på.  En liten pause, før det igjen ble full fart. Helt mot slutten av turen, kunne i hvert fall jeg godt kjenne at det hadde vært en lang tur. Det var godt å få sitte rolig ned.
At både fredagen og lørdagens tur hadde gått i bra tempo, gjorde muligens sitt.

Skogen som forsvant.

Nede ved Grødaland har det i alle år stått en skog. Høyreiste graner. I dårlig vær har det mange ganger vært fint å komme inn i skogen. I ly for både regn og vind. Og ikke minst skogen har gitt anledning til nødvendige stopp. Det er ellers vanskelig å finne plass for å kunne utføre nødvendige ærend uten tilskuere.
Skogen er vekk. Den har antakelig vært hogstmoden i flere år. Tilveksten kan de siste årene ha vært negativ, det er blåst ned og råtnet mer kubikk tømmer enn det som kom til.
Trist er det likevel. Det er selvsagt bare en overgang, og om noen år – 10/15, vil ingen huske stort av skogen.
Vi, gamle fossiler, ønsker ingen endringer. Alt skal helst være som det alltid har vært.

Søndagstur

Jeg gikk litt rundt meg selv hjemme. Jeg hadde en klar følelse av å ha glemt noe. Men hva?
Jo takk, det tok ikke lang tid før savnet av kamera ble følbart. Det lå hjemme.
Og tilbake ved bilen fant vi bestyrerinnens bil parkert på siden av broderens bil. Det betød at huset ville være lukket og låst. Og hvor var min nøkkel? Jo takk på, nøkkelknippet lå rett ved kameraet.
Det meste ordner seg selvsagt. Jeg fikk sporet opp bestyrerinnen og nøkkel.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar