tirsdag 6. januar 2015

Søndagstur i havkanten.

Fra Hå til Varhaug – og tilbake.

Lørdagens snø la seg som et teppe over landet. Det ble ikke mye av det, men hjemme ble småveier som skøytebaner.
Ute ved sjøkanten er det ofte både mindre snø og is og høyere temperatur. Det kan noen ganger være forholdsvis tørt selv om det kommer nedbør lengre inne i landet. Og på Hå, 2-3 mil lengre sør for oss, er det også ofte mindre snø om været kommer vestfra.
Broderen var svært skeptisk til en runde rundt Dale/Li. Han mente det lett kunne våre både is og snø, og derfor fare for skade.
Ingen av oss liker å utfordre skjebnen. Det er mye bedre å holde seg på den smale sti.
Det måtte bli en tur langs sjøen.
Det var håp om litt finvær fra morgenen av. Senere på dagen kunne det komme en og annen bøye, men vinden – som kan være en utfordring – skulle ikke bli sterkere enn en bris.
Det var små brøytekanter og snø/slaps på veiene hjemme. Bare et stykke sør for Bryne ble det grønne marker og helst lite snø. På Hå gamle prestegård var det kommet noen biler, vi var ikke nede der før nærmere 11. Men ingen på tur.
Vi så ikke ferske spor før nede ved Reime.
Og denne dagen var det rett både å gå nede ved sjøen, og å starte fra Hå og gå sørover. Vi fikk sola i ansiktet, og trekken bakfra.
Det har vært fint vær noen turer i det siste, men inne i skogen rundt Li, merkes ikke sola på samme måte som ved sjøkanten.
Søndagsmorgenen hadde høy himmel, lange skygger og skarp sol. Det er mye god helse i å kjenne sola i ansiktet.
Det var varmegrader ved sjøen. Snøen smeltet sakte, men det var ikke is. Selv om det var sleipt og glatt, var det greit å gå. Det er en fordel med frost, myrsøkkene blir harde. Det er litt nifst å gå over «dinså» å kjenne at det er rett før føttene forsvinner ned i dypet. Og jeg undres på hvor dypt det er?
Jeg har gått gjennom en gang, og kan ikke huske at jeg var i bunn. Jeg la meg fremover og inn på fast grunn.
Det kom en del folk imot da vi nærmet oss Varhaug. Det fine været hadde lokket flere enn oss til Kongeveien. 
Ute i horisonten mot vest, bygget det seg opp noen mørke skyer som trakk mot land. Ikke lenge etter at vi tok fatt på tilbakeveien, fikk vi noen dråper i ansiktet.
Med regn og trekken imot ble det kaldt.
De truende skyende kom innover land, men slapp nok mesteparten av innholdet lenge inne i landet. Vi fikk en grei tur tilbake til bilen, selv om det blåste på toppen av Kommedelen.
Som så mange ganger før. Det blir tungt på slutten. Turen langs sjøen er enkel, men lang. Opp mot et par mil om alt tas med. Det er lett å få gnagsår, eller i det minste bli varm under foten. Og det er ikke langt og flatt vi trener mest på.
Det var kjekt å kikke på klokka da vi satte oss i bilen. Vi hadde brukt mindre tid enn forrige gang. Ting blir lettere med trening.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar