mandag 9. februar 2015

Hå - Varhaug i god fart.

Er søndagstur trening?

Hva i alle dager????
Snø i hagen, på søndagsmorgen????

Det var ikke hva værmeldingen hadde antydet. De meldte om varmegrader og fortsatt tinvær.
Og det hadde blåst så huset ristet i løpet av natten.
På morgenen var det stilt, så vidt over null, og broderen ville ikke rundt Li. Han synes ikke noe om is og glatte forhold.
Vi ble fort enige om at det måtte bli en tur langs sjøen.

Fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård.

Vi får ta det som en treningstur, sa jeg. (I motsetning til alle de gangene vi har startet med å si at vi skal ta det med ro…)
Det har seg sånn at min svoger gikk samme tur for en tid tilbake. Han hadde hørt på gamle skrøner om hvor fort jeg hadde tatt turen. Og ville se om det var mulig å gjøre det like fort.

Han kom i mål på en time og bare så vidt over tyve minutter.

Og hvordan ville det gå med oss?
Vi startet i utgangspunktet ikke med målet om å gå fortest mulig.
Det var noen folk borte i horisonten, som vi godt kunne ta igjen. Det var litt «kulse» i vinden. Det passet godt å få opp dampen.
Vi la inn et litt høyere gir enn normalt – alt fra starten.

Men vi så ikke på klokka da vi startet. Det blir mye greiere å anslå totalt tidsforbruk om det i utgangspunktet er usikkert når vi startet… Det passet oss bra, selv om det ikke var planlagt.

Forholdene var gode på morgenen. Vi hadde medvind, og selv om det ikke var sol, så var det heller ikke regn. Det holdt til vi var nede ved Kirkegården.
Nå var vi forberedt på motvind og sure forhold på tilbaketuren. Heldigvis både løyet vinden og den snudde litt, slik at vi fikk den fra siden og ikke midt i mot.

Fra Reimebukta på tilbaketuren, fikk vi litt nedbør, som gjorde det litt surt. Men det var bare de få plassen hvor vi fikk været i fleisen.

Det var tint i det øverste laget, og det ble litt sleipt en stund. Merkelig nok var myrene faste og gå på. Litt underlig da jeg gikk igjennom myra på Lifjell lørdag.

Det burde bli tungt etter en stund. De først gangene vi går turen langs sjøen, blir beina stive og det krever vilje for å holde farten. Nå har vi tatt turen en del ganger i vinter. Det gjør nok hele forskjellen.
Det var likevel greit å sitte ned et lite øyeblikkpå Varhaug og få i seg noe varm drikke.

Vi så fortsatt ikke på klokka.

Starten på tilbakeveien ble bedre enn ventet på grunn av at vinden hadde snudd. Vi kunne holde samme fart som på turen nedover.
Reimebukta er omtrent halv-veis. Og da vi kom over myra på tilbakeveien og skulle opp den lille bakken mot Komedelen regnet jeg med at det ville bli tungt.
Pusten kom opp men det var mulig å holde farten oppe.
Det skal være en kamp å holde farten opp etter nesten 3 timer. Denne gangen hadde vi nok ikke helt tatt oss ut, for det var fortsatt krefter igjen etter som vi kom nærmere Hå.
Og gikk inn på parkeringsplassen i fin stil.

Vi var enige om at det var lenge siden vi hadde gått i så høyt tempo så lenge, og litt moro var det.
Heldigvis kunne vi ikke sikkert si hvor lang tid vi hadde brukt. Under tre timer totalt, men nesten sikkert mer enn min svoger – som selvsagt er i bra form.

 Jeg ser ikke fram til å forsøke å slå tiden, men det må vel forsøkes - en gang.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar