mandag 2. februar 2015

Søndagstur for pensjonert ungdom.

Finvær og kjekt følge.


Frost og snø.
Det er vinter i gamle Norge, og vi har fått - så vidt - vår del. Et tynt lag med snø. Frost, men bare litt under null.

Broderen er skeptisk til vinterføre, og nekter å ta i bruk hjelpemidler som brodder.
Og det passer bra med en tur langs sjøkanten i starten av februar. Spesielt når det ikke er en sky på himmelen, og flaggene henger rett ned. I hvert fall fra morgenen av.

Det er alltid kjekt å hente broderen på slike morgener. Han bor i et kuldehull, og i dag var temperaturen flere grader kaldere nede på stasjonen enn oppe hos meg.
Ute på Hå var bare litt kaldt - helst rundt null.
Det var et tynt lag snø, men det var helt greit å gå på. Ikke glatt i det hele tatt.

Folk - og mer folk.
Helt fra starten av, ble det klart at dette ikke ville bli en ensom tur. Det var folk som hadde startet før oss og det kom flere biler rett etter oss. Og vi traff folk omtrent hele veien. Det var mange som benyttet det fine vært til tur. Og folk tok pause. Det satt folk mange plasser, og kikket på oss som for forbi.

Vi møtte som vanlig karen som er ute på tur med hunden. Denne gang hadde han joggesko på og sprang - fort.

Ungdom?
Og hvor kom dette med «ungdom» fra? Helt ute ved sjøhusene til Varhaug-losene, gikk vi innpå to herrer, som velvillig slapp oss forbi, med kommentaren «dere som er ungdom får gå først».
Slike bemerkninger hører vi gjerne og helst ofte. For oss som er i pensjonsalder er det bare greit å bli kalt «ungdom». Nå viste det seg at herrene – som også var brødre, var på samme alder som oss.
Vi snakket litt under stoppen på kirkegården. Og da vi gikk, sa vi pent god tur videre. Og jeg, i hvert fall, mente at det var det siste vi så til de karene.
Til min overraskelse tok de oss igjen etter en stund. De karene hadde gått tur før, mange ganger. Vi fikk en skikkelig hyggelig tur sammen, bortover mot Obrestad.
I full fart. Her gjaldt det å få med seg beina. Det er etter hvert ikke ofte vi tar ut i en slik fart. Det tar tross alt på, og etter en slik langkjøring, hender det at restitusjonen tar tid.
Men vi kunne da ikke slippe «gamlekara» fra oss? Ikke tale om, og vi hang da på.
Men kjekt var det, karene kunne fortelle en del interessante ting og hadde opplevd litt forskjellig. Tiden går fort i godt selskap.
Vinterlandskap.
Søndagens tur, var en av de bedre. Det er ikke ofte turen her nede ved sjøen går under slike forhold. Det var frost i bakken men sol fra skyfri himmel. På vei sørover hadde vi trekken i ryggen og sola i ansiktet. Sol, snø og sjø er egentlig en god kombinasjon.
Sola står fortsatt lavt, og skyggene blir lange. Denne gangen badet landskapet i sol og det var skikkelig skarp luft. Det var mulig å se milevis.
På vei tilbake fikk vi litt vind imot. Det blåste opp litt, bris på det meste. Det ble kaldt der vinden fikk tak, men i le for vinden og med sola i ansiktet var det påskestemning.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar