mandag 1. juni 2015

Endelig tur igjen.

Kort tur i finvær.

Tålmodighet er en dyd – jeg ikke har mye av.  Etter å ha hatt problemer med akillesen i nesten enn 2 måneder, burde det være tid for en kort og enkel treningstur.
Legene er enige om at det er kun «avholdenhet» som gjelder. Det vil si at senen skal være uten belastning til den er god, og det tar tid.

Fysioterapeuten er nesten like sikker på at det ikke er nødvendig med helt opphold i treningen, men at det kan trenes så fremt det kan skje uten smerte.
Men alle er enig om at det er "slow, heavy resistance"-trening som får senen bra.

Vanskelig å vite hva som er rett, og enda verre å sitte rolig.
Når det for en gangs skyld er bra vær en søndag, og det endelig er fremgang å spore, ble det skikkelig vanskelig å «holde igjen».  Broderen og bestyrerinnen spurte begge om det ville være lurt å ta på tur.
Uten sekk og bare begrenset lengde må kunne gå – i finværet en søndag i slutten av mai.
Broderen kunne tenke seg en tur på høgjæren. Vi avtalte å møtes på Holmavatn. Der var det ikke mye folk. Mange var nok på 7 nuts marsjen i Sandnes.

Oppover mot Synesvarden er det god sti. Selv om det hadde regnet mye i uka, var det forholdsvis tørt i stien. Og bra var det.
Jeg hadde kjøpt nye sko for anledningen. Lave spasersko med gore-tex… Stiv såle og godt grep, gjorde at jeg valgte et par Salomonsko. Det var en ny opplevelse å ta i bruk lette sko. De veier jo nesten ingen ting i forhold til mine vanlige ALFA Walk King.
Nå er det alltid et spørsmål om sko passer. Om de gir gnagsår. Og i mitt tilfelle, om de er brukende med en akilles-skade.
Nå var turen ikke lang eller tung. Det skulle den da heller ikke være. Muligens ikke lang nok til å si noe fornuftig om skoene. Etter en times tur, virket de helt Ok. Ingen ømme plasser. Ikke behov for Compeed eller plaster. Og best av alt – det virket ikke som hælen hadde hatt vondt av turen med nye sko.

Jeg hadde i hvert fall hatt godt av noe som endelig smakte av tur.
På Synesvarden takket broderen for turen og fortsatte videre mot Steinkjerringå, mens jeg tok en liten pause.

Det var tid for noen små tilbakeblikk. En gang for omtrent 30 år siden sto jeg også på Synesvarden og kikket nedover mot kjerringå. En søndag i mai, med flott vær. For første gang alene.
Jeg spurte en annen om det var langt ned. (Ja, jeg var ny på stedet og hadde nettopp startet å gå tur etter et langt opphold pga familie.)
Jeg fikk til svar at det ville ta litt over en halv time.

Det var langt. Det fikk bli en annen gang….
Det er mange turer siden.

 

 


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar