mandag 15. juni 2015

Vårtur midt i juni.

Vådlandsnuten med broderen.


Opp gjennom årene har det blitt en del faste turer. Etter som vinteren slipper taket og snøen forsvinner, blir det mulig å komme høyere og lengre inn mot det endelige målet for sesongen: heia og fjell.

Et av de faste målene på våren er Vådlandsnuten. Den stryker så vidt over 800moh, og øverst ligger ofte snøen lenge. I år har det ikke bare vært snø som har hindret de vanlige turene, men også skade.
Det ser endelig ut til at achillesproblemene gir seg litt og det igjen blir mulig med turer. Korte og ikke for mange til å begynne med.

Turen opp til Vådlandsnuten er ikke lang – den går unna på omtrent 3 timer. Det er selvsagt en god del stigning- og bakker ned. Og det er antakelig bedre for en vond hel enn å gå på vei.
Det var med andre ord mange og gode grunner for å ta turen til topps i Madland.

Grunnen til at vi ikke har tatt denne turen tidligere, er jo at naturen omtrent har gått bananas. Frost og kulde og snø i juni…

Det var broderen som kom med det gode forslag å ta turen inn til Madland. Vi startet tidlig. Det var bare noen få biler på parkeringsplassen.
Det blåste og kvikksølvet hadde gjemt seg i den nederste delen av gradestokken. Ingen sommertemperatur. Men i sola og i le for vinden kunne det faktisk minne om sommer.

Og inne i skogen ble det mulig å gå i bare ullbolen. Det har ikke vært for mange turer i vår med lettelse i antrekket. Og til nå har det ikke vært en tur i kortbukse. Det blir solfaktor 30 i «syden» neste uke. Jeg savner den globale oppvarmingen.
Bjørka var grønn, men hadde fortsatt den lyse grønnfargen. Litt lengre opp var det bare så vidt trærne hadde fått blader, og øverst var det brunt - uten grønt på bakken. Det var egentlig vårstemning.
Det var ingen andre oppover, men vi kunne se spor fra dagen før. Det lå en del fenner på de vanlige plassene oppe i høyden, men de var helt enkle å komme over.
På toppen blåste det. Det ble kaldt i vinden, men bare et lite stykke nede i bakken er det en lun plass hvor det passer å ta en liten pause.

Og i det vi satte oss, tittet solen fram og varmet både landskapet og sjela.
Det ble virkelig en fin pause. Jeg fikk endelig igjen anledning til å beundre utsikten fra en topp. Det var lenge siden, og savnet av en skikkelig tur har merkes. Spesielt av Bestyrerinnen…

Sol i ansiktet, utsikt over heia helt ut til havet. Det ble omsider tur. Betyr det virkelig at jeg igjen kan se fram til flere turer?
Korte øyeblikk av lykke må tas vare på. Dette var så avgjort et slik øyeblikk.

Det gikk lett nedover bakkene fra toppen.
Ikke langt nede traff vi de første folkene. En hel gjeng utlendinger. De ville til topps og videre ned til Rolighetsdalen og Hanklatjønnå før Mari bakken og tilbake til parkeringsplassen. En tur jeg tok i strålende vær i fjor.

En kjempetur.
Og denne gjengen ville ikke bli alene denne dagen. Vi traff en hel del folk på vår vei nedover, og mange ville ta samme turen. Det ville bli folksomt. Helt nede ved Fisketjønnbu, snakket vi med en kar. Han hadde gått turen andre veien og det var også andre på vei.  

Endelig skikkelig tur.

 

 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar