Lørdagstur til Bjørndalsnuten.

Med sol og utsikt.

Det er på tide å utfordre naturen. Det vil si at jeg er trøtt og lei av å ikke kunne gå turer. Og – selvsagt – så er det snart mulig med tur til Blåfjellenden. Det ser jeg fram til, og er villig til å teste achillesen for å kunne ta den spesielle turen.

Og test-tur måtte det bli. På lørdag, og ikke på søndag.  Det skyldes værmeldingen som lovet fint vær den dagen, og dårligere vær dagen etter.

Jeg snakket med broderen, og vi ble enige om en kjapp og kort tur. Og valgte opp til Bjørndalsnuten. Broderen hadde ikke gått direkte opp til toppen før. Vi hadde vært der et par ganger, men da i forbindelse med 7 nuts turen til STF.

For oss har turen vært for kort…..

Vi kom forholdsvis sent til parkeringsplassen på Gramstad. Det var noen småting som måtte ordnes først. Parkeringsplassen var langt fra full, men til å være en lørdag synes jeg det var mye folk. Det er tydelig at tur er noe mange familier tar ut på, og da er Dalsnuten ofte målet.

Jeg tror både legene og fysioterapeuten jeg har vært i kontakt med, er mer vant med at det er jogging og maraton som gir achillesproblemer. Jeg har blitt advart mot å trene, men turer i skog og mark kunne vist gå.

Og bakker er helt greit. Det er lett å unngå belasting i oppover og nedover bakker.  For meg virker det som om å traske på vei ikke er det optimale. Uansett, så ble jeg i hvert fall ikke dårligere av turen opp til toppen.

Og det var en fin tur.

Denne gangen var det fint vær. Det var også mulig å se litt lengre enn noen få meter.  
Vi fikk selskap med flere oppover, og det ble helst en folksom dag.

Forrige gang var jeg nokså ensom, og utsikten begrenset. Varden øverst var nærmeste en utydelig skygge helt til jeg omtrent stå ved den.

Denne gangen ble vi velsignet med bra utsikt og fine tørre forhold.