Mot Blåfjellenden med telefonen som verktøy.

Tur med forviklinger og kontakt med AMK.

Etter 14 dager i «syden» var jeg klar for tur i heia. Det måtte bli en tur innover mot Blåfjellenden. Jeg hadde jo ikke slitt den stien på lenge.

Broderen var i utgangspunktet skeptisk til en litt lengre tur enn vanlig. Og de siste måneden har det «vanlige» jo omtrent bare vært småturer.
Jeg ville uansett opp for å sjekke forholdene. Hvor mye av snøen er vekk, og hvor store er bekker og elver?

Heldigvis ble broderen med.

Mye av snøen er vekk. Det er egentlig greie forhold, selv om fenene er adskillig større/lengre enn til vanlig på denne tiden. Men – tross alt – det er håp om sommertilstander i nær fremtid.

Det er lite snø å se fra veien i Hunnedalen, og først over 700-750moh ble det igjen vinterlig.
Med hard og fin snø er det likevel greit å gå innover.

Ikke for alle.

På lørdag var det en kar som tråkket gjennom og traff en spiss stein med foten. Han fikk en flenge i foten, og det ble tatt kontakt med AMK.

Vi fikk de første fortellinger om ulykken, alt av de første som kom i mot oss. Lengre inne traff vi på kjente og stoppet. Det  ble igjenn snakket om ulykken.

De vi traff hadde nettopp snakket med AMK og etterlyst helikopteret. Broderen (som da heldigvis var med) tok for sikkerhets skyld kontakt med AMK for en oppdatering.

Vi var omtrent på den siste plassen med telefonforbindelse….

Og fikk opplyst at det så langt ikke var planlagt noen flytur inn. Det skyldes delvis at det ikke var helikopter tilgjengelig og at været ikke var bra. (Redningshelikopter hadde avgjort at de ikke ville ta turen – skaden var ikke alvorlig nok. En avgjørelse basert på opplysningene de fikk, sammen med bilder av skaden.)

Dette kunne vi ikke slå oss til ro med, fyren som var skadd satt en god time unna og viste ingen ting om situasjonen.

Det ble en del samtaler og oppdateringer før vi fikk beskjed om at nå ville helikoptert forsøke å ta seg inn til den skadde.

Nå løste dette seg antakelig. AMK overtok problemet og ville hente vedkommende.

Men jeg sitter igjen med en følese av at vi (broderen) i denne saken faktisk gjorde vårt til at det ble tatt en avgjørelse og at den skadde fikk hjelp.

Så rådet må bli å alltid dobbeltkontrollere hvilke tiltak som vil bli iversatt. Ikke bare rapporter, men også kontroller at saken er rett oppfattet og at tiltak vil bli gjort.

Etter en lengre pause på grunn av denne saken, kunne vi snu nesa mot sør og Hunnedalen. Det ble en fin tur nedover. Sola kom igjennom og det ble skikkelig varmt enkelte plasser.

Fossebekken hadde tydelig steget i løpet av det få timene vi hadde vært innover. Det ble noen hopp og sprett for å komme tørrskodd over – på lave sko.
Vi km oss ikke helt inn til hytta, men det var egentlig heller ikke planen. Det får bli litt senere på året…

Om nå bare sommeren virkelig kommer.