lørdag 11. juli 2015

Torsdag til fredag på Blåfjellenden.

En vanlig tur, for siste gang?

I enda noen uker vil det være mulig å stikke tidlig fra jobben for å ta til Blåfjellenden.

Det å få godt betalt for å gå tur, er kjekt. Det å slippe å sitte foran PC’en er ennå bedre.

Vanligvis har broderen deltatt på disse utfluktene tordagsettermiddag. Denne gangen gjorde ferieforberedelser dette vanskelig. Jeg ville bli alene innover. Nå er ikke det noe nytt. Det har skjedd noen ganger de siste 20.25 årene.

Selv bestyrerinnen har gått mellom Blåfjellenden og Hunnedalene alene noen ganger.

Det gir selvsagt også grunnlag for ettertanke når det bare er uker før livet igjen tar et hallingkast og river opp mye av det etablerte.

Vi heldige, som lever lenge nok, blir jo pensjonister - en eller annen gang. Og for meg er det bare få arbeidsdager om å gjøre.

Så det var “viktig” å utnytte de få mulighetene til å “snyte” arbeidsgiver for en time…

Værmeldingen advarte mot vind. Det ville blåse opp mot kuling. Det gikk skikkelig hvitt på Høgsfjorden, og lovet ikke godt for turen. Vinden ville komme rett i mot.

På parkeringsplassen var det rolig, men kjente. Jeg traff Olav, heiesjef på Fidjastølen.

Han ventet på å få levert nøklene til stølen til andre. Det ville med andre ord være folk på Fidjastølen den kvelden.

Nå kunne Olav fortelle at det var folk på vei innover, så jeg ville heller ikke bli alene på Blåfjellenden.
Snøen er nesten forsvunnet, det er bare noen flekker på de vanlige plassene. Lengre opp er det imidlertid fortsatt noen lange snøfelter. Rett etter Saftbekken er det en bratt fonn. Den ligger over en ur, og jeg passerer heller i ura - tre minutter ekstra, enn å gå i snøen oppe på ura.

Vinden var sterk oppe i høyden. Det var et herrens bråk rundt ørene, men ellers helt uproblematisk. Jeg tror ikke vindstyrken var over 12-13m/sek.

Litt mer overraskende var temperaturen, som ikke var stort over 5 grader. Med liten kuling gir det en slik kombinasjon antakelig en følt temperatur på under null.

Det var vanter og luevær - i midten av juli. Ikke ukjent, men uvanlig. Helt greit egentlig, så lenge det ikke regner.
Ungdommen hadde installert seg på annekset. Det kom en hel del andre utover kvelden, og det ble som vanlig en hyggelig kveld og morgen.

Morgenen gikk som vanlig med rydding, vask og noen små “oppdrag”. Jeg var nesten først ut dørene, heldigvis hadde det gått et par før meg. Det er lettere å gå i spor av andre oppover snøfennene.

Turen over heia tilbake til Hunnedalen, ble en god opplevelse. Skyene trakk unna, sola kom fram. Det var forholdsvis tørt i bakken, og bekkene hadde sunket så pass i løpet av natten, at de ikke ga noen overraskelser. Selv for meg som gikk på lave sko.

Med vinden bakfra, og sola i ansiktet ble det en kjekk tur. En godbit å ta med.


 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar