mandag 20. juli 2015

Bynuten i skiftende vær.

Sommer ved start.


Det ble ingen tur på lørdag. Jeg prøver å begrense turene, fordi legen har nevnt noe om 6 måneders opptrening for problemene med achillesen.

Da må det bli tur på søndag. Men hvor? Jeg kom ned fra heia på fredag. Det er fortsatt snø - lange fenner. Og selv om en tur til Sandvatn er på planen, så er jeg ikke klar for å spasere på en masse snø. Det får vente en uke.

Bynuten er en tur jeg ofte har brukt. De siste årene helst vår og høst. Før sommersesongen i heia, og etter heia har steng for vinteren.

I år, på grunn av den hersens foten, har det bare blitt en tur til topps i Sandnes. Det var på tide med en ny tur.
Det er sommer, og det er sol - fra morgenen av. I følge værmeldingen ville det bli dårligere vær etter hvert, med muligheter for regn. Her var det bare å komme seg av gårde. Og jeg må ha vært usedvanlig tidlig. På parkeringsplassen ved skiltet var det tomt. Ingen biler.

Det sto et par biler på andre siden, men selv med disse var det nesten ingen andre før meg. Det var omtrens slik jeg venter å finne det en regnfull lørdag i november.

Været var bra. Noen skyer og litt vind. Litt oppe i bakken gikk fleecen i sekken, og det ble en tur i bare blusen.
Nå sto det på trening og form og acillesen. At det ikke går fullt så fort oppover bakkene som før, er en ting. At syra i beina likevel kjennes i bakkene er noe annet. Og når det i tillegg er et spørsmål om achillesen holder, så blir det litt spenning i hverdagen. Det beste hadde antakelig vært å prøve å glemme beina og bare konsentrere seg om turen. Litt vanskelig det der.

Selv om det går senere, så er bakkene like tunge og like lange, men alt tar jo slutt en gang. Og varden på toppen sto som før.

Det føltes litt som en seier å komme opp. Tidligere på våren lurte jeg virkelig på om det var slutt på lange turer, men klarer jeg en tur til toppen av Bynuten, bør det også være mulig med lengre turer - etter hvert.

Oppover de siste stigningene mot toppen hadde det blitt en del titting ned. Det tungt å holde oppe motivasjonen.
Vel oppe var det igjen tid for å se opp. Himmelen var blitt mørk. De lette hvite skyene fra tidligere hadde forsvunnet og blitt erstattet av et sammenhengende tungt skydekke.

Spørsmålet var om det ville komme regne.

Det begynte så smått å dryppe i det jeg kløv rundt fossen på vei nedover. Det var bare snakk om lett regn, og inne i skogen merktes det nesten ikke. Det kunne da ikke være nødvendig å ta på jakken for de få dråpene. I hvert fall ikke ennå….

Og sånn fortsatte det nedover. Skal jeg ta på jakken nå eller vente?

Jakken kom aldri på.

Blusen var våt da jeg kom til bilene, men eller gikk det greit.

Men jeg fikk et litt annet syn på saken etter hvert. Selv om det ikke føltes kaldt der og da, og så avgjort ikke nødvendig å hive på jakken, så ble jeg gjennom kald.

Det var tross alt ikke mer en 11 - 12 grader.

Hjemme ble det noen minutter ekstra i dusjen før varmen kom tilbake, og da hadde jeg kjørt med varme i bilen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar