mandag 23. november 2015

Tradisjonell lørdagstur.

Vintertur med en liten smak av sommer.

Det var meldt om frost og sol for helgen. Fredag var det fortsatt over null, men lørdags morgen var kald. Så vidt under null tidlig på morgenen, men ved turstart omtrent to grader. Og det var hjemme…

Jeg er ikke tilhenger av snø og is. For mange “nesten” ulykker gjør at jeg etter hvert går svært forsiktig, og helst unngår glatte partier. Nå er det selvsagt ikke umulig å komme fram, selv med is og frost, men det tar i hvert fall tid.

Dale/Li ligger langs sjøen, og der ville det muligens være forhold. Og siden jeg har gått turen noen ganger - ganske mange etter hvert - så vet jeg også hvordan forholdene vil være og hvor det er mulig å komme fram.

Jeg ventet litt lengre enn vanlig med å ta ut. I håp om at isen ville smelte.
På Dale var det en del bil og spor utover. Det kom noen jenter i mot, og ute ved bukta var det en familie samlet rundt et bål. Etter det, var det kun spor fra dagen før.

Jeg forsøkte stien oppe i henget. Helt greit til å begynne med. Ikke langt opp i bakken, går stien over et lite svaberg, hvor jeg til vanlig bare vandre over - selv om berget er vått.

Ikke bare vått denne gangen, men med is under. Jeg skled nedover et stykke før jeg stoppet.

Jeg tror ikke hjertet har gått av slike opplevelser.

Det stoppet nesten det og….

Det er slike hendelser jeg forøker å unngå. Heldigvis, ga all trening på balansebrett god uttelling. Det ble ikke svalestup ut i ura, men en hurtig retrett og den lave stien utover langs fjorden.
Det var ingen dårlig erstatning, for nede ved sjøen var det ikke spor av is. Ute ved Bjorhamn fikk jeg sola inn fra siden. Her, helt nede ved sjøen, i le for trekken, varmet den slik at det minnet om sommer. Jeg stoppet opp og tok noen minutter for å kjenne på sola og beundre utsikten. Et varmt øyeblikk på flere måter.

Denne gangen gikk det greit utover. Ikke som sist, der jeg strevde. Antakelig fordi jeg ikke tok i fra start, men heller holdt en jevn fart. I bakken mot toppen, er det ikke mulig å unngå å få pulsen opp. Forrige gang ble det både høy puls og syre i beina. Denne gangen unngikk jeg syra.
Det gikk bedre i dag - tenkte jeg… Da kom det en jente friskt joggende oppover henget. Jeg hadde selvsagt ikke mulighet til å holde samme fart. Med andre ord - alderen krever sitt.

Oppe på toppen var det heller folksomt, og nedover mor Dalevann var det også flere på vei opp.

I nordhellingene var det frost, mens der sola kom til, tinte det. Jenta fra henget kom forbi nok en gang. Hun hadde tatt en pause på toppen. Hun forsvant nedover de bratte bakkene i en bråfart. Der var det ikke mye som holdt igjen… Det er bare å beundre ungdommen.

Nede på parkeringsplassen kunne jeg konstatere at jeg nok en gang kunne notere nok en runde rundt Li, i godt vær - uten fall. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar