En tung tur til Bynuten

November tur i tåke.

Noen burde ha advart meg. En eller annen kunne godt ha nevnt at en topptur muligens ikke er lurt etter å ha båret tung sekk i bratte bakker dagen før. Og i hvert fall ikke etter en uke med mye tur i tillegg.

Det ble tungt….

Bynuten er en vanlig tur tidlig vår og sen høst. Det er liksom den turen som oftest står på programmet om det ikke er forhold til en heiatur, men fortsatt greit ute langs kysten.

November er måneden for slike turer. Til nå har det jo ikke vært snøfilla, heller ikke frost. Det har så vidt vært nødvendig å skrape vinduene på bilen en eller to morgener.

Normalt ville det ha vært en periode med kulde. Vi hadde en periode med fint vær, men også god temperatur.

Global oppvarming .. Skikkelig bra…

Søndag i november, godkjent værmelding, Bynuten, Enkelt…..

Ikke helt.

Det begynte bra. Det startet en del folk foran meg, og oppover Lyseveien gikk det greit, og jeg tok igjen et par stykker.

Videre innover var det liksom noe som ikke var helt vanlig. Lårmusklene ville liksom ikke helt samarbeide. Hva i alle dager… Musklene sa fra at det egentlig var nok å bære opp gulvplater til broderens hytte på lørdagen. Det var ikke pusten som streiket, men rett og slett beina.

Hadde jeg vett nok til å kjenne etter og snu? Selvfølgelig ikke.. Tempoet ble deretter. (Men ingen jeg hadde gått forbi tok meg igjen - heldigvis….) Jeg satte delmål. Bare opp til fossen. Det gikk greit. Opp til toppen av brekke. Jeg kom opp. Ut til varden . Også det var mulig.

Nedover var enklere. Etter hver ble det også tungt, og jeg måtte sikre selv i små bakker. Nå var det usedvanlig sleipt, og det gjorde det også nødvendig å gå forsiktig.

Det kom to karer oppover, de gikk på bare berget. En av karene skled og måtte ta seg for. Det var ikke bare meg som syntes det var glatt.

Ellers var det jo andre enn meg og disse to karene på tur denne dagen. To godt voksne karer ville ta rundturen Bynuten og Selvikstakken. En 7 timers tur. Det holdt vel antakelig akkurat med dagslyset…..

Og selvsagt var også “pater familias” med kone og unger på tur. Med sen start. Håper at disse også fant veien tilbake før mørket.

Jeg pleier å ta en liten “spurt” opp den siste lille bakken før Lyseveien. Det var ikke snakk om noen spurt denne gangen. Selv med vanlig tempo opp bakken kom pulsen nesten helt opp. Det var godt å sette føttene på Lyseveien og vite at det bare var nedoverbakke på godt underlag før jeg igjen står ved bilen..

Ned kom jeg - i fin form….