mandag 30. november 2015

Kort men kjekk strandtur.

I mangel av noe bedre.

Søndag uten søndagstur? Nesten utenkelig. Det må være sykdom eller skade som hindrer turen.

Ikke helt. Sosiale forpliktelser, gamle mødre som blir 93, er også med på legge noen små hindringer i veien.

Nå er det å få lov til å feire 93 års dag til foreldre ikke helt vanlig, og vi hadde kaldt inn til stor sammenkomst på ettermiddagen. Bare den nærmeste familie - 28 stykker.

Det er kjekt, men betyr en del arbeid. Bestyrerinnen krevde mitt nærvær.

Og med sammenkomsten på ettermiddagen, ville det bli tid til bare en kjapp tur på formiddagen.

Og det måtte i så fall bli uten særlig kjøring.

En tur langs stranden fra Reve til Orre er en gammel kjenning. Dette var i noen år en av mine faste turer. Passe lang - den gangen og kjapp.

Den er blitt lengre….

Broderen ble med på utflukten i solidaritet med meg, som tross alt måtte ta i et tak denne søndagen. Vi avtalte at han skulle komme til meg rundt 10.

Stranden er en grei plass å gå tur. Spesielt når det er vinterlig og mørke skyer inne i landet. Helt nede ved sjøen regner det mindre enn bare litt lengre inne. Temperaturen er også oftest et par grader varmere.

Det var grønt og ikke særlig spor av vinter nede ved sjøen.

Revestranden er i stadig forandring. Det skifter mellom sand og stein. Sjøen kan være omtrent ved sand-dynene eller langt ute. I år var det stein et stykke, men mer sandstrand enn “vanlig”.

Det er fortsatt spor av stormene fra forrige vinter. Dynene har rette kanter ut mot sjøen, der vannet har vasket vekk sanden. Nede på flaten har det kommet noen små flekker av marehalm, som igjen vil forsøke å bygge opp nye sanddyner.

Sand er ikke enkelt å gå i. Denne gangen fikk vi også en kuling i fleisen - på veien mot Orre. Da føles det som å gå i oppoverbakke. Det er tungt, selv om det er flate stranden.

Utsikten er fin. Strand og hav, bølger og skyer, gir mulighet for noen fine bilder.

På Orrestranden gikk sjøen helt opp mot sanddynene, og vi måtte opp forbi selve stranden for å komme forbi. På baksiden av sanddynene er det et egenartet landskap.

Det er sand dekket av grass med hauger og homper. Her ute langs sjøen er det grønt hele året. Stien snor seg mellom haugene. Det er ikke lett å se hvor hovedstien går, fordi det er tråkk nesten over alt. Grassoverflaten er sårbar, og mange plasser er det tråkket gjennom, og sanden kommer fram. På innsiden av dette særegne landskapet, er det flatt….

Her strekker Jæren seg inn mot fjellene i horisonten. Pannekakeflatt.

Det er lett å gå, og humøret kommer på topp. Vinden i ryggen på tilbakeveien, skikkelig bra underlag og bare flate veien. Kan det bli bedre….

Det ble søndagstur - og for en gangs skyld uten å kjenne for mye i beina etterpå.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar