søndag 31. januar 2016

Dag to – Mogan til Veneguera.

Skikkelig flott tur.

Denne turen var en stor overraskelse. Bestyrerinnen hadde gått turen før, og gitt utrykk for at dette var en opplevelse jeg ikke burde gå glipp av…
Og bestyrerinnen hadde helt rett. Turen var virkelig en opplevelse. Ikke lang, bare ca 4 kilometer hver vei, men i tillegg 210 høydemeter opp og ned. Det gjorde egentlig ikke noe, vi var ute for å gå tur, men fikk en opplevelse i tillegg.
Anbefales.
Hvor?  Og hvordan? 
Buss nummer en til Puerto de Mogan. Ny buss til Mogan (denne går «nesten» en gang i timen 30 minutter over hel.) Veien fra Puerto de Mogan til Mogan er smal og svinget, nesten som en Norsk riksvei. Det gikk ikke fort, men vi var på ferie, og hadde god tid.

Bussen stopper midt i Mogan, som er kommune senter. Fra bussen gikk vi noen hundre meter tilbake og tok ned til høyre. Det sto en stolpe med skilt der vi tok av.  Vi var i gang rundt elleve. Første del går ned en bakke på vei. I bunnen av bakken går veien over en liten elv – uten vann denne gangen. Det er etter dette god sti og lett å finne fram.
Fram er egentlig ikke rett ord, opp er mer dekkende. Stien går i sikk sakk oppover. Og det var tidlig klart hvor langt opp vi skulle – det står et kors øverst.
Denne dagen var vi heller ikke alene. I tillegg til oss var det 11 trøndere på tur. Vi, denne gangen hele 8 stykk – 4 par, gikk i et greit tempo oppover, og kom oss gjennom flokken med trøndere. Vi kom først opp….
Stien var tydelig den gamle veien mellom Mogan og Venguera. Det var laget «trapper» og murer mange plasser.  Enkelte plasser var det rene hulveien.
Fra toppen kunne vi se Veneguera, og dagens «mål».
Nedover på andre siden gikk det litt mindre bratt, selv om det ikke noen plass var egentlig «bratt».
Ikke langt fra toppen ble det mye mer grønt. Det var palmer og bambus. Lengre nede dukket det opp sitron
tre, med gule sitroner. Det var også banan«tre», med bananer, noen modne men mest grønne. Inn mot landsbyen (150 innbyggere) gikk vi  imellom gårder og hus før vi nådde selve stedet.

Og for et sted – typisk spansk med hus og tomme gater i solskinnet. Har jeg glemt å si at det var sommer. Blomster, frukt og varme – sommer….
På plazaen var det selvsagt et spisested – vi hadde planlagt lunch. Det hadde ikke han som serverte.
Hurtig tilkalt hjelp i form av to damer, ga oss – og 11 trøndere en utmerket lunch.
Nå var det også andre ute og gikk – to tyskere satt og nøt sin lunch, da vi gjorde entre. Jeg tror de ble litt overveldet av alle norske.
Lang lunch med kald drikk, men selv en god ting tar slutt. Vi tok fatt på tilbakeveien, rimelig fornøyd så lang.
Ned solvarme gater til grusveien som førte ut til stien – fortsatt med blomster og grønne planter rundt oss. Enkelte av husene var gamle og velholdte – noe for oss turister.
Etter å ha gått et stykke måtte vi stoppe. Bonden kom fra marken og hadde satt fram sine varer. Det var bananer, clementiner, søtpotet, avocado og honning.  Vi forsto selvsagt lite av det han sa, men det var likevel ikke vanskelig å bli enig.  Bananene var gode, bestyrerinnen påstår at clementinene var de beste hun noen gang hadde smakt… Jeg tror både vi og bonden var fornøyd.
Det er ikke så mye å si om tilbakeveien, vi gikk jo frem og tilbake samme sti, men i hyggelig selskap var det virkelig kjekt. Og det var jo ikke vanskelig å være i godt humør når alt stemmer. Landskapet var nærmest oase-aktig, bakken var grei å komme opp, og vi var i godt selskap med gode venner. En skikkelig god-tur.
Som en perfekt avslutning kom vi ned til Mogan bare 10 minutter før bussen til Puerto de Mogan gikk.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar