lørdag 9. januar 2016

Finværet må utnyttes.


Fredagstur langs stranden.

Kuldegrader, men ellers fint vær. Nesten vindstille. Selv en god ting som turgåing, kan det bli for mye av, men en perfekt turdag mår brukes. Spesielt om værmeldingen varter opp med mye dårligere vær for resten av helgen.

 Nå betyr fredag hjemlige plikter, og for å gjøre en lang historie kort, det lukter grønnsåpe når jeg er ferdig…

Slike ting tar tid, og skulle jeg komme meg på tur burde det ikke bli for lang kjøring. Den nærmeste turen av en viss lengde, går fra Reve havn til friluftshuset på Orre. Nesten et par timer i game dager.

Vindstille og sol er perfekt vær, og det ville være artig å se om stranden – og sanden var på plass. Sist jeg var nede her, sammen med bestyrerinnen, var det ikke mye strand å snakke om.

Jeg kom avgårde litt senere enn normalt, men hadde egentlig resten av dagen til disposisjon.  Med frost, er det is i veien ned mot selve moloen. Lett å komme ned, men hva med opp?  Etter å ha tenkt på dette i starten av turen, kom jeg på at det jo ikke akkurat er mangel på grus og sand på moloen. Det vil jo helst gå godt.

Det første stykket utover mot Reve går på traktorvei langs stranden, og så over på utmark. Lettgått og fint. Det gjelder egentlig hele turen, men sandstrand kan være en utfordring – om sanden er løs.

Det vi forrige gang måtte klatre oppe i sand-dynene, var det nå bred og fin strand. Ikke bare sand, men fin grus noen plasser, og mer grov stein andre.  Småstein i sand gir etter, og det blir tungt å holde farten oppe. Heldigvis var det plasser med skikkelig sandstrand, og her var det bare å lange ut.

Det er lett å holde god fart på frosset strand, og det tok ikke lang tid før jeg var helt ute ved Revtangen.

I nordre del av Orrestranden gikk fortsatt sjøen helt opp til sand-dynene. Her måtte jeg gå oppe på toppen for å komme fram. Ved Friluftshuset var det ikke en bil og ikke heller folk. Huset sto som sist jeg var her, og det var bare å ta fatt på hjemveien.

Jeg la turen hjemover på innsiden av dynelandskapet. Her er det helt flatt, og det er ikke mye fjell eller høyder å se i det hele tatt.

Marehalmen som ble plantet, - omtrent for hundre år siden, gjør dyrking av disse flatene mulig. Før plantingen av marehalm, ødela sandflukt alle muligheter for dyrking her nede. Strandgardene på Orre var ikke de beste gardene i Klepp på den tiden. Nå var havet alltid nær, så det ble som oftest en råd.

Jeg kan selv huske at bonden som dyrket opp jordene her nede bodde i en del av driftsbygningen. De begynte oppdyrkingen før huset var på plass.

Men et spesielt landskap er det. Paddeflatt.

Det var andre på tur denne dagen. Lenger mot havnen møtte jeg en kar, som så avgjort ikke var på «fatbike». Det er jo ulovlig å sykle i landskapsvernområdet…

Men det ble noen pene spor på stranden.  

Nå hadde det også vært hester på stranden, og de river opp mye mer av strand og marehalm enn en sykkel.

Ved havnen kom det en bil ned til moloen. Jeg spurte om han ikke kunne flytte bilen litt slik at jeg fikk litt fart over isen. Han hadde også dårlige dekk, o om jeg bare tok det litt med ro, så skulle han kjøre opp.

Og han tilbød seg å vente for å se om jeg trengte hjelp.

Det gikk selvsagt greit å komme opp – uten hjelp, men det er skikkelig hyggelig at folk tar seg tid, for eventuelt å hjelpe noen som trenger det.

En fin avslutning på en fin tur.

Nå viste klokka at jeg faktisk hadde kommet frem og tilbake på «vanlig» tid. Det var en oppmuntring.

En enda finere avslutning på en fin tur.


2 kommentarer:

  1. Må no sei en ting, lest en del av innlegga dine i perioder no, misunne deg den aldeles nydelige stranda :-) En drøm å gå en tur på, og tenker lillemann og bøtte og spade. Og du er standhaftig på turene dine ;-)

    SvarSlett
  2. Det gjelder å holde ut...
    Jeg synes nå også at din blogg må være til inspirasjon for mange unge foreldre - stå på.

    Jærstrendene er fine de, men jeg foretrekker heia. På sommeren.

    SvarSlett