lørdag 9. januar 2016

Li med is og frost.

Is og glatt rundt Li.

Ingen brann på Lifjell da jeg for forbi, og ikke folk på toppen heller…
Ikke for sen, men for tidlig. Brannen startet etter at jeg hadde vært der.
Folk pleier jo være for sen til spesielle hendelser. Jeg var for tidlig. Det til tross for at jeg startet sent hjemmefra.

Denne lørdagen var det ikke selvsagt hvor turen skulle gå. Det var værmeldingen som la hindringer i veien. Det skulle blåse stikker og strå ute ved kysten og mest i sør. Det er ikke spesielt hyggelig å gå i sterk motvind, eller for den saks skyld i sterk medvind. Med temperatur rundt null ville en kuling gjøre turen lite hyggelig.
Lifjell er alltid en mulighet, men frost i mange dager gir mye is. Det vet jeg av erfaring. Og jeg blir mindre og mindre oppsatt på å gå over is og issvuller. Men hva jeg tross alt har gjort mange ganger tidligere, må kunne gjennomføres igjen – og det er jo mulig å snu….
På Dale var det drøssevis av biler. Jeg kunne ikke parkere på den vanlige plassen, men måtte ta til takke med en plass lengre borte. Hele 20 sekunder å gå – før jeg starter på en 3 timers tur.

Det var mange biler, men ikke mye folk. Et par – ungdom på nesten 30, startet rett før meg. Jeg tok de igjen der hvor veien går ut i terrenget. Og her ved bukta, var det en del folk med bål.
Jeg anbefalte paret å ta  den nedre stien, i stedet for å gå oppe i henget. Vi fikk følge utover sjøen. Ved kjettingen gikk det noe saktere med meg, jeg tar det forsiktig. Ikke lenge etter, var jeg igjen rett bak. Og sånn ble det bortetter.
Det var en god del is helt nord, og jeg slapp paret et godt stykke foran. De tok den merkede stien, jeg opp gjennom skogen. Jeg kom opp til stidelet et godt stykke før paret, og øverst kunne jeg se de komme mot huset i det jeg startet mot Dale.

Det var ingen andre på toppen da jeg var der, og jeg så heller ingen utenom paret på vei opp. Og i hvert fall ingen brann.
Alt det jeg klarer å gå glipp av….
Det var kaldt øverst, vinden tok bra, og jakken var nødvendig. Det kom et annet par mot meg nede på myra. Han med en diger sekk. «Trening», var kommentaren.

Jeg møtte flere på vei nedover, aller sist tre gutter, som så ut til være på langtur. For egen del ble det full fart ned bakkene. Det var tørt i bakken og fine forhold.
Vel nede, på vei mot bilen begynte jeg å lure på hvor fort det egentlig hadde gått. Klokka i bilen viste ti på to. Og det betydde at turen hadde gått unna på kortere tid enn de siste turene.

En skikkelig oppmuntring. Det er håp for turene i 2016.
Men brannen så jeg ikke noe til.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar