onsdag 20. januar 2016

Treningstur med fotoapparat.


Is og kulde, men fine motiver.

En tur rundt Gruda er ikke noe å skrive hjem om. Ei heller en rapport, men det finnes unntak.
Det er blitt mange turer rundt Gruda.
En vanlig onsdagstur. Og etter hvert har jeg sett at turen går kjappere enn før. Og jeg håper selvsagt det skyldes at jeg er blitt i bedre form. Så det er ingen grunn til å slutte med å ta e n tur på onsdagene. Og hvorfor da ikke Gruda?

Turen er så pass kort, ikke stort mer enn vel en time. Det finnes omtrent ikke bakker. Og mye av turen går på asfalt.  Vei eller sykkelsti.
Onsdag og tur. Helt greit, men hvorfor skrive en rapport?
Været…..
Det var en kald natt. Sol fra morgenen – sol over hvite vidder og marker. Knall blå himmel. Lavt motlys som gir mange fine motiver, og ikke minst litt «natur». Det var fortsatt en kald dag…
Hjemme ble det utover formiddagen nesten levelig, med bare – 5 grader.
I skyggen på nordsiden – ved Grudavannet var det fortsatt svinkaldt. Minst -10-11 grader. Det er ikke vanlig på Jæren, selv om det forekommer en gang i blant.
Det er også sjeldent at snøen knitrer under skoene, det opplevde jeg i dag. Og snøkrystaller som glimtet i sola. Og sola fortsatt bare så vidt over horisonten – selv midt på dagen.
«Pent» er et dekkende ord…

Og det er verdt å få med i en rapport.
Hva med «natur»? Gruda er først og fremst kjent for sitt rike fugleliv. Vannet og våtmarkene rundt er stoppested for fugler på trekk fra nord mot sør eller motsatt…

I dag var det sangsvanene som laget liv. De kunne høres lenge før jeg kunne se vannet. Flere store flokker kom seilende forbi meg. Det var ikke vanskelig å forstå hvorfor de blir kaldt sangsvaner. Et syndig leven.
Men kjekt er det å se fugler fly i formasjon, selv midt på vinteren.

Turen rundt gikk greit den. Jeg brukte nok en del lengre tid enn forrige gang. Hovedsakelig firdi jeg stoppet opp og tok bilder. Vel hjemme satt jeg meg ned for å se gjennom bildene fra turen. Ikke alle – langt fra alle – var så «gode» som jeg håpet. Det ble likevel nok brukbare bilder til en rapport.
En tur rund Gruda i kulden, fikk meg til å tenke på «gamle dager» - før min tid. Det meste av varmen, den gangen, kom fra torv. Torvmyrene var for mange den eneste plassen de kunne finne brenne. En «torvbe» var forutsetningen for å få varme i huset. Hadde folk ikke sin egen torvbe, kunne de skjære torv på kommunens eiendom. Kommunen kjøpte opp torvmyrer for dette.

I dag «høstes» skogen som ble plantet for nesten hundre år siden. Det ligger en stor stabel med stokker i nordhellingen, og fortsatt står det en del gran rundt om. Men de må nok ned mesteparten. Vi får håpe det blir plantet nytt.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar