lørdag 30. juli 2016

Late dager på Nilsebu.


Ikke tur men besøk på Nilsebu. 


Også i 2016 har jeg fått anledning til å være en uke på Nilsebu. En uke på en ubetjent STF hytte som hyttevakt, betyr å treffe mange kjekke fjellfolk. Noen jeg har møtt før, men også nye bekjentskap.

Det var egentlig meningen at min eldste bror skulle være med. Uheldigvis ble ikke dette mulig. Sykdom hindret deltakelse i årets begivenhet.
Til gjengjeld ble min datter med familie med. De kom opp på søndag og ble et par dager. Det er alltid kjekt å kunne tilbringe noen dager sammen med barnebarna.

Det ble ikke anledning til noen egentlig tur. En fot som skapte seg, gjorde tur umulig. Til gjengjeld fikk jeg da tid til å prate med gjestene på hytta.
Selv om Nilsebu ligger langt inne på fjellet, er det enkelt å komme inn til hytta. Utbyggingen av vannkraft på 50 tallet laget vei innover fjellet, så det er bare noen timer på beina er alt som skal til. Nåe går stien over Heiafjellet og det er bratt opp, men helt greit.

Derfor er det vanlig at det kommer familier med unger. Ikke bare min egen datter med sin familie, men også andre med små unger.
En av familiene var på langtur mellom hyttene i området. 4-5 overnattinger med 5-6 «normal»timer mellom hyttene. Minsteungen var 7. La oss si det slik: faren hadde tung sekk.
Merkelig nok var det ikke flest folk natt til lørdag, men søndagskveld og mandagskveld var det stor stemning og mange folk.
Så var det bom stopp – omtrent. En dag uten folk, bare meg. En natt med en langveisfarende herre – på min alder…
Og en kveld i selskap med far og sønn.
Alle med forskjellig erfaring fra både yrkesliv og turliv, men alltid interessante å lytte til.
En ingeniør med både utdanning i sveising og metallurgi, andre med erfaring fra traktor og sau. Spranget er stort, men alle er kjekke å snakke med.
Det ble likevel noen lange dager i selskap med meg selv, og gamle årbøker fra Turistforeningen.  Som er fulle av turrapporter og fortellinger fra tidligere tider.

Torsdag er komledag her i distriktet. Og jeg  hadde med alt for å lage en riktig komlemiddag. Det er vanligvis min eldste broder som står for komlene. Denne gangen måtte jeg til selv.
Komlene ble spist i selskap med meg selv. Det kom en kar litt ute på kvelden. Det lot til at komlene smakte. Jeg tror også familien som kom til hytta etter 8-9 timer ute på tur, satte pris på å få stekte komler.
Til en forandring ble det ikke noe til over for «dodraugen».

Etter å ha tatt en grundig omgang i hytta, gulv og vinduer, kjøkken og skut, pluss dassen fikk en omgang med kost og fille, var det tid for å forlate Nilsebu.
Litt lettet for igjen å kunne nyte «sivilisasjonens goder» som iskrem, men også litt trist fordi det var tid til avskjed.
Jeg sier vanligvis til meg selv at dette får være siste gang når jeg forlater hytta, men jeg er langt fra sikker på at jeg har samme mening på våren 2017.

2 kommentarer:

  1. Kjekke små rapporter er alltid kjekt å lese. Fortsatt god tur, gode mann

    SvarSlett
    Svar
    1. Det blir nok flere turer...
      Takk for hyggelig tilbakemelding.
      Fortsatt god sommer der over fjorden.

      Slett