søndag 31. juli 2016

Blant Blåknapp og Røsslyng.

Med bestyrerinnen på søndagstur.

Det er forbasket. Ikke bare en fot, men nå begge bakbeina med achillesproblemer. Det ga en av minst tre gode grunner for en søndagstur på høgjæren.
Det var også andre grunner: Det skulle regne omtrent hele dagen, og bestyrerinnen ville være med.

Det siste er et veldig godt argument for å legge turen ikke for langt opp i heia og ikke la det bli for mange timer underveis.
Men jeg savner en langtur, og hadde egentlig tatt sikte på en tur inn til Sandvatn og tilbake.
Det ble hurtig bestemt at dagens tur ville gå på høgjæren – en rundtur fra Holmavatn til Synesvarden videre mot Steinkjerringå og tilbake til bilen. Antakelig en to timers tur.

Spørsmålet var om høyre bakfot ville oppføre seg, under turen – og hvor mye regn vi ville få ned over våre syndige hoder…
Regn ble det. Fra start en blanding av skikkelig regn og lett regn, men så pass at hetta måtte være på. Fra Synesvarden og nedover mot Steinkjerringå ble det adskillig bedre – til og med litt sol, som YR ikke hadde meldt.  Kan vi klage på det?
Tilbake mot Holmavatn fikk vi på ny regn, sikkert bare for å få vasket sorpa av buksa. Planen var å spise middag på Kalsbua på vei hjem. Det er greit å være, i det minste litt presentabel i selskap med andre.
Turen på høgjæren er fin, uansett vær. Det er høy himmel og vidt utsyn. Havet ligger som en blå flate ute i horisonten mot sør og vest. Fjell og hei ligger som en mur mot nord og øst.

Landskapet er selvsagt skapt av isen. Dødishauger og eskere er vanlige. Men ingen kan si at landskapet er frodig. Vi fant likevel blomster og planter til hjemmebruk.
Lyngen – røsslyngen, sto i blomst og lyste opp bortetter liene. Oppe i høyden fant vi mengder av Blåknapp og det sto en enslig gullris og pyntet opp en plass.

Bestyrerinnen var på plass og fikk med seg av overfloden  - både blåknapp og røsslyng.

Det var ikke mange andre på tur denne søndagen. Vi traff folk, men til å begynne med var vi temmelig alene. Det ble til at vi tok en liten prat med de vi tross alt støtte på. Vi viste hvor «kjerringå» var til en familie vi traff på toppen av Synesvarden, og måtte også vise vei til «kjerringå» da et eldre ektepar spurte om veien. Antakelig hadde de ikke vært i området før.
Det ble ingen lang søndagstur denne gangen – men hyggelig var det å gå i lag med bestyrerinnen og «botanisere». Det var nærmest hagetilstander enkelte plasser med flott sammensatte «bed» av lyng blåknapp og hønsebær (skrubbær). Pent var det i hvert fall.

Og bakfoten? Oppførte seg eksemplarisk, selv om det kjentes litt. Da er jeg antakelig klar for en lengre tur etter hvert.

2 kommentarer: