onsdag 5. juli 2017

Kjempefin tur til Stranddalen.

Tur med bestyrerinnen i perfekt vær.

Det hender at en tur blir vesentlig bedre enn forventet. Bestyrerinnen og jeg tok en tur til Stranddalen. Og turen ble virkelig bra.

Værmeldingen var klar på at det ville være bra vær både tirsdag og onsdag. Og bestyrerinnen har ferie - den siste sommeren før også hun går over i pensjonistenes rekker.
Vi kunne begge tenke oss en tur til Stranddalen. For bestyrerinnen var det noen år siden sist. for egen del besøkte jeg hytta i fjor.
En av mange grunner til å besøke Stranddalen er blomstene. Floraen rundt hytta er til sine tider fantastisk. Mer lik blomsterbed i flotte hager enn ute under en sten.

En annen grunn er også hyttas beliggenhet. Like ved Stranddalsvannet og høyt til heis. En fin beliggenhet, og det bare to timers tur fra Øvre Moen, som igjen ligger langt inne i heia. Takket være bygging av dammer og veier i forbindelse med Blåsjø.
Ulempen med en tur til Stranddalen er avstanden. Det  tar tid - og to ferjer for å komme fram til Øvre Moen. Denne gangen gikk det helt greit. Både på Lauvvik og på Hjelmeland kjørte vi omtrent rett ombord.

Turen inn til Stranddalen starter tøft. Det er en skikkelig bakke opp. Både bratt og litt "eksponert" - for sarte sjeler...
r
Vi var ikke alene som søkte komlegrytene på Stranddalen denne dagen. På parkeringsplassen var det omtrent 20 biler. Og det var en del som startet omtrent samtidig med oss.
Dagen var fin - omtrent som YR hadde meldt. Litt sol og forholdsvis varmt. Ikke kortbukse vær, men bra likevel.

Som vanlig var det kjekt å være med bestyrerinnen på tur. Vi holdt et bra tempo, og turen er ikke lengre enn at vi kom inn til hytta i bra form.

Vi fikk en hyggelig kveld i selskap med kjekke mennesker. Denne gangen tok det litt tid før vi fant noen som vi hadde truffet før, men til gjengjeld var det selvsagt folk vi hadde vært sammen med på Blåfjellenden.
Morgenen etter startet eventyret.

Bestyrerinen insisterte på at  vi skulle gå på østsiden av Strandalsvannet på tilbakeveien. Stien på vestsiden er nok noe kortere, og den er merket...

Morgenen var en av disse skjeldne, vindstille, forholdsvis kjølig og blå himmel. Vi stakk bortom "blomsterbedet" etter frokost. Det var ikke så mange blomster, men vi fant Bergjunker som ville blomstre i løpet av dager. Både rosenrot og Mogoppen ville ta noen flere dager for å produsere blomster.

Tilbake på hytta var det bare å hive sekken på ryggen å ta fatt på en perfekt dag i heia... Selv om turen bare tar vel en time...
Vi hadde selskap av andre det første stykket. Over elva fra Veneheia, tok vi ned bakken for å krysse elva. Og selv uten merking og nødlinger fant vi veien, eller mer korrekt  - den rette veien...
Det er en tung bakke opp til Smørslago, og oppe ved steinformasjonen ble vi ønsket velkommen av en sau med fire lam. Smørslago hadde ikke endret seg siden sist.

Det er et spennende landskap rundt Smørslago, med bekker og elvejuv. Stien er lett å følge, men snor seg rundt steiner og opp og ned i forhold til bekken. Det er en drøy oppstigning til selve heia. Denne gangen ble bakken tatt i to deler. Midt i bakken gikk vi på fru Rype med en hel haug kyllinger. 16-17 stykker etter en kjapp opptelling. Mora hadde svare strev med å holde flokken samlet. De for i alle retninger og hørt tilsynelatende ikke mora som ropte.
Det var kjekt å treffe på rype med stort kull. Det er lenge siden jeg har sett dette.

Oppe på heia var det lett å følge nødlingene. Det gikk bare så alt for fort. Oppe på over 1000 moh hadde vi en sikkelig fon utsikt over topper og daler. Det var strålende sol og nesten vindstille. Kan det bli mer perfekt?

Det er mye stein og berg, men i en bakke fikk vi øye på reinroser og tuer av grepplyng. De lyste opp i solskinnet.

Turen burde bare vært mye lengre. Vi stoppet opp og tok en pause. Satt i sola og bare nøt stillheten og utsikten.
Det ble en liten nedtur å ta fatt på nedturen mot parkeringsplassen. Selvsagt møtte vi kjentfolk som var på vei opp.  De ville få finvær  innover heia. Vi burde egentlig tatt følge med folkene for nok en kveld på Stranddalen. Og muligens nok en magisk tur dagen etter.

Likevel ble det tur ned bakken i rolig tempo.

Det var like mange biler onsdag som på tirsdag. Det ville bli mange til middag.

For vår del var turen over - dessverre.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar