Hvorfor dra til Blåfjellenden.

 Flotte plass og kjekke folk.

Jeg er vel egentlig ikke helt sikker på hvorfor jeg synes det å gå inn til Blåfjellenden er spesielt kjekt. Jeg har gått stien så pass mange ganger at det kan umulig være mange nye ting å få med seg. Terrenget er stor sett det samme.

Nå er det likevel noe å se og oppleve nesten hver tur. Blomster som titter fram første gang for året. Steinskvetten som trofast dukker opp. Rype med unger, eller i flokk på høsten. Snøfenner eller mangel på slike, og endringen uke for uke.

Dette året har jeg fulgt med på byggingen av den nye Turbohytta til turistforeningen. Hytta begynner nå å ta form, og etter at taket blir ferdig blir det ikke store endringen uke for uke. Det har vært kjekt å følge med på fremgangen.

Dette året har det også vært noen ganglemmer som skulle på plass i stien øverst oppe i bakken over Blåfjellenden. Takket være to virkelig greie pensjonister kom nesten halvparten på plass denne uke. De karene gjorde en innsats, som overrasket meg da jeg tok hjemover.

En ting som opptar meg på turene innover – og tilbake for den saks skyld, er været. Det er i hvert fall ikke det samme. Det er jo litt spennende å se hvor godt Yr eller Storm treffer med varselet for dagen på vei innover heia.

Jeg har sluttet å «tro» på varselet time for time, for dagen etter. Hjemturen tar jeg så det passer, etter å ha sjekket nedover Fidjadalen, om vinden stå fra vest. Når det gjelder å finne tidspunktet for å ta ut, så er det lett å se om det kommer mer regn – og vind – de neste timene.

Det som mest sannsynlig gjør at jeg virkelig finner det kjekt og greit å gå til Blåfjellenden, er nok folkene – menneskene – jeg treffer. Det er for så vidt greit å være alene på Blåfjellenden, og det er lettere å få gjort noe, når det ikke er andre til stede.

De aller fleste, med svært få unntak, er kjekke og grei, og lette å komme i kontakt med. I noen, egentlig ganske mange – tilfeller, får jeg så god kontakt med helt fremmede mennesker at det blir «den gode samtalen» mellom oss. Slikt setter jeg pris på.

Det er en del «fjellfolk» som jeg har truffet så pass mange ganger at det har blitt et slags vennskap. Ikke slik at vi avtaler å treffes, men de gangen vi møtes i fjellet, blir det alltid en hyggelig og kjekk stund, og jeg ser i grunnen fram til slike møter.

Nå hender det også at jeg kan hjelpe folk, som ofte er på sin første tur, eller langtur. Jeg kjenner i hvert fall stiene rundt Blåfjellenden ganske godt, og etter å ha snakket med hundrevis av folk, så vet jeg også nok så sikkert hvor lang tid folk vil bruke til neste turmål. Ikke alle er like takknemlige for få vite at de ikke en gang er halvveis på turen, om jeg treffer de ute i terrenget.

Finn rypa....

De fleste er likevel høflige og takker. De jeg virkelig kan hjelpe med plaster, mat eller klær (det har hent....), er selvsagt takknemlige. Det hender til og med at noen lytter til mine «gode råd» og legger om turen.

Dette skjedde denne gang. Der to glade gutter fra Danmark hadde lagt opp til en virkelig flott langtur. Etter min mening en alt for lang og tung tur på fem dager for to nok så utrente ungdommer med store sekker.

To jenter, også de med store sekker og på langtur, fikk bare opplyst at de må følge godt med på varder og merking gjennom ura under Månvatnet. Et råd jeg i grunnen gir til alle som går Fidjadalen nedover. De hadde vært på tur før.