En langtur på flate stranden sommervær.

Det ble en grei tur på tross av akkilesen.

Det var ikke helt greit å bestemme seg for tur denne dagen. Jeg kunne godt kjenne at akillesen ikke var helt som den burde. Det gjorde rett og slett vondt fortsatt, men ikke verre enn at det burde være mulig med en liten tur.

Været var jo bra, med sol og lite vind. Jeg var likevel i tvil om hvor jeg burde ta på tur. Det kunne ikke bli en tur i tungt terreng, og helst en tur der jeg kunne snu eller avslutte om det ikke gikk greit. Hvor burde jeg da ta ut?

Nå ligger jo sandstrendene på Jæren bare noen kilometer fra kjøkkendøra. En tur i sjøkanten er i hvert fall helt uten bakker, og jeg kunne jo gå med lette sko i stede for de ganske tunge ALFA Impact jeg vanligvis bruker.

En liten titt på YR fortalte meg at det ville blåse fra sør, og at vinden, i kastene, ville komme opp i 10-12 m/sek. Noe som normalt ikke lager problemer. Bortsett fra at på flate stranden med Nordsjøen utenfor, så ville de tikke være noe som helst le. Det ville bli motvind en vei,

Erfaringen er at det er «lettere» å ta motvinden på første halvpart av turen, og heller ha medvind på tilbakeveien. Med sønnavind kunne det passe å ta ut fra Hellestø og vandre sørover mot Sele, muligens til Borestranden og Fuglingene, før jeg snur.

Det ville i så fall bli en langtur på ganske mange kilometer. Flate kilometer riktig nok, men likevel mange. Jeg burde antakelig snu lenge før Fuglingene, men jeg syntes det likevel kunne passe å starte i nord, ved Hellestø.

Med 16-17 grader og sol burde det være andre på Hellestøstranden. Det var folk som var på tur. De fleste for å lufte hunden. I tillegg var det en hel gjeng som surfet, eller lærte å surfe. Jeg så ingen som badet. Antakelig var det bare 12-14 grader i vannet.

Det gikk egentlig greit bortover stranden, som denne dagen ikke bare var flat, men også hard. Det var omtrent som å gå på god sti eller vei. Det nykket litt i foten av og til, men det gjorde ikke «vondt».

I løs sand var det ikke helt like bra, men med litt stiv ankel gikk også det. Ute på Boresanden på vei sørover, kunne jeg se folk ved nedgangen fra parkeringsplassen. Det kunne jo passe å ta inn der og så gå veien tilbake mot Sele.

Halvveis sørover, kunne jeg også se «Fuglingene» en kilometer lengre mot sør. Forsatte jeg like ut der, så ville det bli ganske langt tilbake til bilen. Jeg var halvveis sørover Borestranden, og det var ikke gått mer en vel en time. Jeg fortsatte videre.

Det ble en tur på innsiden av sanddynene på vei nordover. Der kunne jeg omtrent ikke kjenne vinden, som nok hadde gitt meg litt motstand sørover. Det gikk greit til parkeringsplassen, Videre på veien mot Elvenes, kunne jeg kjenne at det begynte å ta i. Det hadde blitt litt mye samme bevegelse på flate stranden og nå på veien.

Alt gikk så meget bedre i sanden på tilbakeveien. Antakelig klarte jeg å holde ankelen mer i samme stilling, og ikke belaste senen på samme måten som på veien sørover. Det gikk også greit å komme helt tilbake til bilen.

Etter 14 flate kilometer og noe under tre timer, var det greit å sette seg i bilen. Foten ble stiv og litt vond utover dagen, men det ble bedre dagen etter. Det er håp om flere turer.