Miljøruta i regn,

Fra Natural Park om Norskeplassen til Arguineguin.

Regn var det vi fikk servert til frokost. Og det så heller ikke bra ut i for dagen videre.  Tunge truende skyer med noen små glimt av blå himmel. Ute i sjøen var det blåfargen som dominerte.

Håpet lå i at finværet ville komme inn over landet etterhvert.

Med dårlige værutsikter, ble det ganske kjapt besluttet å stå over en langtur. Hvor turen ellers skulle gå, ble ikke diskutert. Turgruppa lider under mangel på lederskap. Edvin, som har tittel av turleder og organisator (med god hjelp av Anne Margrete - selvfølgelig), har holdt sengen med feber de siste dagene.

Assisterende turleder Anne Margrete kom kjapt opp med forslaget om å gå Miljøløypa. Det betydde - selvsagt - først en tur inn til Norskeplassen.

Vår gruppe velger korteste og bratteste vei fra Natural Park. Rett opp fra hotellet og rett mot delmålet - Norskeplassen.  Selv om vi startet i oppholdsvær, varte det ikke lenge før vi fikk lett regn på oss.
Heldigvis var det minimalt med vind denne dagen. Det gjorde at det føltes varmere og bedre enn under gårsdagens tur. Da var det kaldt en stund....

Vi kom til en nesten tom Norgesplass. Bare noen trøndere satt rundt et av bordene, og de inviterte oss bort. Det ble ikke lange stoppen før vi gikk ut gjennom porten og opp bakken mot Miljøløypa. I regn.

Løypa går ut mot brinken over Arguineguin dalen og følger denne på nedsiden av en "plantasje" - et langt stykke, Med regn var deler av stien noe sleip, og det var langt ned enkelte plasser. Selvsagt helt ufarlig, men med "god utsikt" ned i dalen.

Turgjengen diskuterte hva som ble dyrket. Det var helt klart flerårige planter. De var egentlig busker og hadde store fine blomster. Vi kunne se noen som jobbet med plantene. Og for oss så det ut som de "høstet" blomster. Blomster med lange stilker.

Ingen av oss kjente igjen blomsten, selv om vi ganske nær, og kunne studere den.
På hotellet kom Olav (som ikke var med på dagens tur) med svaret: Protea. Nettopp en skikkelig fin blomst som står seg lenge.

Det gikk helt greit nedover mot Arguineguin. Så vidt høydeforskjell - nedover, gjorde det enkelt. Og kilometrene forsvant fort.

Det som ikke forsvant var regnet, Vi hadde ikke regn hele tiden, men det ville liksom ikke bli tørt.
Nesten nede måtte vi over motorveien, og det er ikke til å legge sjul på at biler og motorstøy ikke helt går sammen med fjelltur.

Assisterende turleder Anne Margrete hadde klart jobben fint. Vi kom ned på en parkeringsplass, mens stien egentlig skulle komme ned et lite stykke lengre borte. Det var egentlig greit, for den andre stien ned skal være brattere.

Stien var delvis merket met hvite T-er, og stykkevis med varder . Noe som gjorde det enkelt å finne fram.

Bak oss ble himmelen blå, og sola tittet så vidt gjennom et par ganger. Vi måtte ned i Arguineguin for å komme til hotellet. Det ble diskutert hvor lunhen skulle inntas og om vi skulle ta bussen - i stede for å gå....

Plutselig var vi ved kirken, som serverte smørbrød og vafler. Det ble ikke diskutert noe særlig- utenom hvor vi skulle sitte.  I sjøkanten var det sol og sommer. Vi fant en plass ute og kunne tørke klær og varme kroppen.

Etter pause og lunch fortsatte vi mot Balito og bakken opp. For vår del ble det en tur til den norske skolen for å besøke datter og Thor, før vi også tok opp bakken til Natural Park.

Dagens tur ble på omtrent 14 kilometer - inklusive turen fra Sjømannskirka og opp til Natural Park.

En våt opplevelse.