Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet i september.

Onsdagstur.

Det var sol på onsdag. På sørsiden av huset. På nordsiden var det overskyet. Det ville være trist om den siste skikkelig fine dagen ikke ble brukt til tur. Eller vil det komme flere gode turdager. Vi er jo bare i slutten av september. En god måned igjen til sesongen i heia avsluttes – forhåpentligvis.

Jeg kikket ut vinduet mange ganger i løpet av formiddagen. Og klarte ikke å bestemme meg for om jeg skulle ta ut eller bare bli hjemme. Klokka 12 dro jeg fram klær, sekk og sko.

Jeg burde egentlig ha tatt mot høgjæren. Der var det sol. Men bestemte meg for en kjapp tur i Sandnes. Fra Gramstad er det mulig å ta en del turer, fra ganske korte til skikkelig dagstur.

Med tørt vær var det mulig å ta opp mot Mattisrudlå fra Paradisskaret. Videre kunne veien bli til litt etterhvert....

Det var andre på tur denne onsdagen. På parkeringsplassen på Gramstad var det langt fra fullt, men likevel en god del biler. Tre – fire av bilene var parkert ved stien mot Paradisskaret og Mattisrudlå.

Jeg er pensjonist og kan gå tur når det passer, men hva med alle de andre. Alle kan jo ikke være pensjonister, men alle kan gå tur...

Det er halvannen kilometer bort til der bakken opp mot Mattisrudlå starter. Rett før jeg skulle til å klatre oppover, mente jeg at det brølte en elg nede i lia. Jeg kunne ikke se noe dyr, og jeg kjenner ikke helt lyden til elg eller hjort, men det lød som elg (for meg). Litt artig i så fall.

Bakken opp er bratt og «lang», minst 150 høydemeter. En god del av bakken opp, er uten noe særlig avstand mellom stien og stupet. For meg med antydning til høydeskrekk, er det avgjort ikke enkelt å gå opp. Nedover hadde blitt enda verre. Det kom en gjeng nedover, uten spesielt å ta hensyn til at det er bratt og langt ned. Det er ikke noe for meg.

Jeg tok det med ro oppover. Selvsagt gikk puls og pust, men ikke opp mot topp. Det gjorde det lett å gå småbakkene mellom Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet. Det kom folk i mot og jeg kunne se andre på vei nedover. Ikke helt kø, men til å være onsdag, var det mange nok.

Bjørndalsfjellet fikk jeg ha omtrent for meg selv. Det kom en kar i mot da jeg var på vei nedover, men på toppen var det tomt.

Nede ved veien, vurderte jeg om jeg også skulle ta over Fjogstadfjellet før jeg satte kursen mot bilene. Litt test av ankel på venstre bakfot, som var både om og vond, gjorde at jeg valgte å gå direkte mot bilen.

En ankel som ikke helt er i orden, gjorde også sitt at det hadde gått senere enn vanlig. Turen hadde tatt nesten to timer – og det var ikke mange kilometerne.

Likevel greit å være tilbake i «vinter- system» med onsdags tur i lavlandet.