13 september 2019

Til Blåfjellenden med helikopter.


En dugnadstur.

Jeg har antakelig gått stien mellom Hunnedalen og Blåfjellenden opp mot tusen ganger. Det er jo en del år siden første gang, og det blir forhåpentlig noen år til siste gang. Denne uka fikk jeg anledning til å fly over.

Etter en kjempetur til Støle, kunne jeg muligens ha godt av en hviledag eller to. Jeg kunne denne gangen faktisk kombinere en tur til Blåfjellenden med en hviledag. Helikoptertransport er lite strevsomt...
Stavanger Turistforening hadde funnet en gullåre i kjeller eller noe slikt. De hadde bestemt seg for å skifte ut alle vinduene og gjøre en hel del andre endringer på Blåfjellenden. Det betød helikopter transport. Nå minket det kjapt på ved også. Med bare så vidt høst, den virkelige høsten kommer om noen uker, og vinteren antakelig i månedskiftet oktober/november, så måtte det fraktes ved innover.

Noen må sørge for å få veden i hus. 160 sekker spaserer ikke inn i uthuset av seg selv, helikopter-transporten får bare veden på utsiden av døra. For å få veden på plass, fikk jeg med meg broderen. Han kunne tenke seg en helikoptertur over heia.
Nå skulle en hel gjeng arbeidsfolk også innover. Bestyrerinnen sa seg villig til å stå for middagsmaten for alle, og ble med på lasset. Vi ville bli 5 tømrer sammen med Bestyrerinnen, broderen og meg.

Mandag parkerte vi i Hunnedalen, og traff de andre som skulle være med. For de fleste av disse, er det å fly helikopter ganske vanlig, men for broderen ville det bli første gang. Bestyrerinnen og jeg har vært med på en del helikopterturer opp gjennom årene.
Det tar nesten 2 1/2 time å gå fra Hunnedalen til Blåfjellenden, men bare litt over 3 minutter å fly samme strekket. Innover fulgte vi sommerstien sånn omtrent. Selve stien viste godt igjen i terrenget, og det var ikke vanskelig å se nøyaktig hvor langt vi var kommet. Siden dette var første gang jeg fløy denne veien, fikk jeg også et nytt overblikk over terrenget rundt stien. Jeg fikk endelig se hva som finnes bak de knausene og bakkene som jeg ikke har vært. En kjekk oppdatering, og en flott opplevelse.

Det var vanskelig å finne den rette roen på Blåfjellenden denne gangen. På hovedhytta var det helt umulig. Her var det full gang med skifting av vinduer og terrasser og gangveier. Inne sto det en sag og gjorde stua full av fint sagespon. Dørene sto opp og det var ute-temperatur i hytta.
Vi holdt til i annekset, og her var det mer hyttestemning. Bortsett fra at arbeidsfolkene holdt på fra tidlig morgen til lyset forsvant ved halv ni tiden. Klokka 10 var det stille i hytta.

Bestyrerinnen og broderen tok hjemover på tirsdagen. De fikk en grei tur over heia. Jeg ble igjen og fikk en dag ekstra på hytta. Onsdag var det så dårlig vær at helikopteret sto på bakken.
Torsdag var det bra vær, og jeg fikk igjen en tur over heia. Denne gang fulgte helikopteret mer vinterløypa, og jeg fikk derfor også sett litt av landskapet rundt Leitevann og Kringlekveven – uten snø.

Det var helt greit å slippe å gå ut. Gangveien er glatte i regn, og et fall ga en strekk i ankelen – ikke den jeg skadet tidligere, men den andre – selvsagt....

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar