Njåskogen - en søndag i desember.

4 på tur.

Bestyrerinnen har vært plaget med noe krystallgreier i det siste. Beskjeden er at hun igjen vil bli frisk, men at det tar noe tid. Og i mellomtiden skulle hun ikke gjøre for mye...

Det har med andre ord blitt få turer på oss sammen. Nå er ikke det helt feil å gå tur alene. Det blir liksom en litt annerledes tur når jeg ikke har følge. Jeg blir mye mer konsentrert rundt det å komme fram. Neste bakke og neste stein blir «viktige».

På søndags morgen tok tålmodigheten slutt – ikke min, men Bestyrerinnen sin. Hun var lei av å sitte inne og se ut. Anne Lise ringte og spurte om vi ikke ville være med på en liten tur i Njåskogen.

En tur i skogen, var det noe for meg en søndag i desember. Været bestemte. Det var meldt både vind og regn, og helst dårlig vær for en tur. Mandagen skulle bli bedre. Jeg planla å ta det rolig på søndag, og ta ut på tur mandag. (Nå kom det en skikkelig storm inn mot land på mandagen, som gjorde tur vanskelig...)

Jeg bestemte meg – plutselig – for å bli med Anne Lise, Sigbjørn og Bestyrerinnen. Det ville blitt en lang søndag om jeg skulle holde meg inne hele dagen.

Det hadde regnet skikkelig mye om natten. Det regnet så vidt på morgenen, men vi hadde opphold og greit vær så lenge vi var ute og gikk. Været var egentlig ingen hindring for tur – i skog.

Sist vi gikk i Njåskogen i januar, ble det en tur på opp mot ni kilometer. Det ble ikke fullt så langt denne gangen, men Sigbjørn kunne sjekke på App`en og den viste 8,5 kilometer.

En vesentlig grunn til å ta turen i skog denne søndagen, var været. Det blåste hjemme. I skogen merket vi ikke mye til vinden. Enkelte plasser fikk vi litt vind på oss, men stor sett merket vi ikke været i det hele tatt.

Bestyrerinnen hadde alt fra starten av, gitt beskjed om at hun måtte tenke på helsa, og at vi derfor måtte ta det med ro. Det ble en grei tur. Lite bakker og noe vei, gjorde at det ikke ble tungt eller stresset i det hele tatt.

Det var andre ute denne dagen. Det litt spesielle med Njåskogen er om jeg skal si «hei» til de vi møter. Njåskogen ligger midt i mellom steder der folk går søndagsrunden, og en plass der folk går tur..

Nå hadde ikke jeg sekk eller annet med, så vi var vel egentlig bare på søndagstur. Det ble likevel en hyggelig tur i godt selskap. Over 8 kilometer får bli «godkjent», men egentlig burde en søndagstur være på over to timer. Vi manglet noen minutter på det.

Denne dagen hadde jeg tenkt å ta det rolig. Bli hjemme å slite stolen. Nå ble det tur i stede. En flott tur egentlig, men uten de store utfordringene. Bestyrerinnen var også godt fornøyd. Det er håp om flere turer ut over vinteren.