Bjødnali, Ristøl og Breilia.

En tur i lågheiene.

Det har blitt en del turer i det siste. I følge «boka» har jeg gått 10 turer i halve mars. Disse turene er på tilsammen over 100 kilometer. Det har vært mange flott og kjekke turer, og vi er jo ikke ferdig med mars ennå. Jeg var likevel klar for en tur på godt over 10 kilometer denne dagen.

Det er ikke så veldig mange årene siden jeg «oppdaget» turområdet rundt Sælandsskogen. Til å begynne med, ble det opp og ned til Bjødnali gjennom Urdådalen. Etter hvert ble den turen utvidet med å gå om Sjelset. Så kom «omveien» om Blåfjell. Turen ble også utvidet med en å gå rundt Engjavatnet og Breilia når det måtte passe.

I fjor kom Ristølnuten med som et nytt «tillegg», og det ble også noen turer over Ristøl til Lauvlia og så til Breilia – før turen avsluttes på vanlig måte langs veien til Sjelset og videre tilbake til Sælandsskogen.

Den siste turen har vært kjekk og jeg har tenkt på denne turen som et godt alternativ til andre litt lengre turer. Det er et stykke «hei» mellom Lauvlia og Breilia, som er vel verdt å få med seg – på en fin dag.

Vi har hatt mange solrike, men blåsende dager. Marka er tørr og selv om det blåser og er kaldt, så har det vært gode forhold for tur. Det var samme været denne dagen også. Helst kaldt i starten, men jeg blir i hvert fall varm oppover bakkene.

Det var noen biler på parkeringsplassen i Sælandsskogen. Det var andre som ville på tur. Denne gang valgte jeg å gå opp Urdådalen mot Bjødnali i stedet for over Blåfjell. I Urdådalen er stein, mye stein, som blir glatt i regn, og det er ikke mye bakke. Denne dagen var tørr, og bakke ville jeg få på vei mot Ristøl.

Det satt tre karer ved stien. Det ble en liten stopp og hyggelig prat. De skulle runden til Bjødnali og Sjelset. To ganger (av tre) har jeg møtt folk på turen til Ristøl og Lauvlia, og så tatt igjen de samme folkene på veien tilbake til parkeringsplassen. Jeg lurte på om jeg ikke ville se disse karene sener – på vei mot Sælandsskogen.

Siden det ikke var så lenge siden jeg hadde gått opp til Ristølnuten, hadde jeg ingen problemer med å finne fram til gjerdeklyveren øverst mot Ristøl. Stien er ikke god å se i myrene, men det er noen nødlinger som viser vei.

Bakken ned til Ristøl er fortsatt bratt, men jeg kom ned denne gang, uten å få vann i skoene. Videre mot Lauvlia har jeg tidligere gått i traktorspor mot reaktorveien fra Snorestad til Lauvlia – med en liten snarvei rett mot traktorveien.

Denne gang satte jeg kursen rett over myra. Det er under en kilometer fra Ristøl til Lauvlia – i luftlinje. I solskinn, selv uten kart, ville det ikke være mulig å rote seg vekk. Nå er det myrene som lager problemer. Det er ikke helt greit å krysse rett over våte myrer. Denne dagen var det tørt.

Jeg fant delvis sti og der stien ikke var tydelig, så var det «spor» etter sti. Jeg kom helt greit fram, men da jeg ikke så selve Lauvlia, da jeg kom over en kant, ble jeg litt overrasket.

Det viste seg at jeg hadde kommet for langt og litt høyt, og rett på stien mellom Lauvlia og Breilia. Det var bare å fortsette mot Morstjørn og Dabelen og bakken ned mot «Skogen» og Breilia.

Jeg valgte å ta rundt Engjavatnet denne gangen. Det blir litt mer tur utenfor vei, og litt kjekkere. Rett etter «Skogen» møtte jeg igjen de tre karene fra Urdådalen. De var også på vei rundt Engjavatnet. (Jeg hadde anbefalt denne turen). Siden de ikke hadde gått der før, tok jeg følge med karene, og vi fikk en flott og hyggelig tur helt tilbake til Sælandsskogen.

Selv med «omveien» rundt Ristøl og Lauvlia, så er denne turen ikke mer enn vel 12 kilometer. Nå går en del av dette i bakker og ute i terrenget, og det går derfor noe mer tid en den vanlige runden. Det er likevel en virkelig kjekk og din tur. En tur i lågheia. En heiatur i midten av mars.