Fire topper i Sandnes.

Barfrost og topptur.

En lang tur dagen før, gjorde at jeg ikke så fram til for mye tur denne dagen. Det kunne på mange måter passe bra bare med en kjapp og grei tur, men hva er nå det? En langtur er på over tre timer, og en kjapp tur er mindre enn to.

Hva med tre eller fire topper med start fra Gramstad. Siden jeg hadde tilbrakt et par uker i syden, var det jo en stund siden jeg hadde forsøkt meg på den vanlig turen med fire nuter. En sjekk i loggen viste at jeg sist hadde gått denne turen i begynnelsen av februar.

Det var på tide med et nytt forsøk. Det er jo alltid enkelt å planlegge. Det krever ingen krefter og tar kun kort tid – i forhold til å gå turen. Jeg tenkte på fire topper, og fabulerte om fem. Øvre Eikenuten ligger jo lagelig til for å bli tatt med.

Det ble temmelig fort klart at denne dagen var ikke beina helt i form for en langtur. Det gikk trått oppover bakkene mot Bjørndalsmyra. Selv om jeg ikke gikk fort, ble det høy puls og tung pust. Turen dagen før hadde antakelig kostet mer enn jeg trodde.

Oppe og innover Bjørndalsmyra, gikk det selvsagt mye greier. Myra var denne dagen frosset og det gikk lett å komme inn til enden av myra og videre oppover bakkene mot Matisrudlå.

Det var lett å se stien innover myra, men i bakken oppover, klarte jeg – igjen – å komme utenfor stien og måtte ta noen steg oppover for å komme på plass. Selv om jeg er god kjent i denne bakken, og har fulgt tråkket noen ganger, er det så pass utydelig at jeg fortsatt går litt utenom.

I stien oppover mot Bjørndalsmyra, var det en del is. Det gikk helt greit å komme «forbi», men jeg lurte på hvor mye is det ville være videre. Fra Mattisrudlå og mot Bjørndalsfjellet, var det is enkelte plasser, men likevel greit å komme fram.

Nedover mot veien måtte jeg gå «rundt» de samme plassene som på vei oppover, men sto likevel ganske kjapt på veien, og vurderte om jeg skulle gå videre mot Fjogstadnuten.

Det ble selvsagt også en tur over Fjogstadnuten. På dette stykket var det ikke mye is, og med frost i bakken, gikk det både fort og greit å komme over myrsøkkene.

Ved gjerdeklyveren på vei nedover mot Kvitemyr, var gjerdet vekk, og det var unødvendig å klyve over. Jeg lurer på om det gjerde har vært vekk en stund, og at jeg har tatt gjerdeklyveren unødvendig...

Jeg var ikke sikker på om jeg burde ta oppom Dalsnuten denne gangen. Det er en drøy bakke opp, og dagsformen var ikke helt på plass. Det ble likevel til at jeg la turen opp på toppen opp og ned trappene mot Revholstjørn.

Jeg kikket på klokka før jeg labbet i vei mot stien oppover. Det var i grunnen alt for tidlig på dagen til ikke å legge turen om toppen. Det gikk «sakte i bakken» oppover. Jeg hadde lite overskudd, og det tok tid å kravle seg opp brekkene mot toppen.

Jeg kom selvsagt opp – og ned. Det siste stykket langs turveien mot Gramstad gikk greit. God vei og lite bakker oppover, gjorde at avslutningen på dagens tur i hvert fall gikk i et greit tempo.

Det ble noe over tre timer, og ikke mye mer enn en mil denne dagen. Det var i grunnen nok.