Fire støler fra Sælandsskogen - sammen med broderen.

Skiltet kom endelig på plass.

Etter en litt tøff tur dagen før, var jeg ikke helt klar for en langtur dagen etter. Jeg tok kontakt med broderen, og vi avtalte en tur ut fra Sælandsskogen. For min del så jeg for meg en kort tur, og muligens en runde rundt Engjavatnet. Noe som ikke lengre er en langtur, men en grei tur uten store problemer - eller bakker....

Nå var det noe med et skilt i Sælandsskogen. Det står to skilt, som viser vei mot rundturen og mot Lyngjaland. Jeg trodde vi muligens skulle ta rundturen pluss litt.. Rundturen er på 7 kilometer, men med tillegg for Håfjell og avstikkeren opp til gården på Bjødnali blir det omtrent 8 kilometer. (Fortsatt for lite til at jeg trenger å ta turen med i loggen.)

Skiltet med opplysninger om rundturen, var delvis ødelagt, og jeg hadde fått med meg et nytt skilt fra Turistforeningen. Nå hadde jeg forsøkt å få på plass dette skiltet tidligere, men hadde ikke med rette redskap for å få ut skruene.

Nå hadde jeg fått lånt et sett med verktøy av min sønn, for å få ut skruer – og eventuelt på plass igjen. Skiltet lå i bilen klar for tur til Sælandsskogen.

Broderen ville gjerne være med, men vi ble ikke helt enige om hvor turen burde gå. Det var noe vi fikk se på etter hvert mente broderen. Det ville i hvert fall bli en tur.

Vi fikk opp skiltet, nesten helt uten problemer. Vi måtte bruke en gammel skrue. Vi hadde ikke sett for oss muligheten for at det måtte bores før vi fikk montert en nye, tykkere og lengre skrue.

På vei gjennom skogen,ble vi enige om å ta opp Urdådalen til Bjødnali, og ikke oppom Håfjellet. Noe som ville gitt en god bakke. Tanken min var å ta opp til Ristølnuten og tilbake til Bjødnali og så om Sjelset.

Broderen var ikke sikker på hvor lang tur det burde bli, men da vi sto oppe ved gården i Bjødnali, mente han vi fikk forsøke oss opp mot toppen. Han fortalte senere at han egentlig så for seg turen til Ristøl og Lauvlia og så om Engjanevatnet til Sjelset.

Bakken opp til Ristølnuten, og stien mot Ristøl var grei å finne. Jeg la opp noen nødlinger i lia, men andre har lagt opp adskillig flere, og det er nå helt greit å komme til toppen, eller gjerdeklyveren mot Ristøl.

Broderen var ikke helt sikker på om det ville være greit å ta over myrene mot Lauvlia, men jeg har etterhvert gått her så pass mange ganger at jeg var sikker på at det ikke ville være for vått.

Det var faktisk grei sti – antakelig sauetråkk, bort til restene av en høyløe midt mellom Ristøl og Lauvlia. Fra der tok vi over myra og over piggtrådgjerdet til Lauvlia.

Litt overraskende var det andre ved Lauvlia. To jenter, som var kommet inn fra Sikvalandsveien og de ville opp på Skårlandskulå.

Vi fortsatte mot Skogen og Breilia, og tok som vanlig rundt Engjanevatnet. Som vanlig var det ett usedvanlig flott stykke tur, fra Skogen og til oppfor Engjanemyra.

Det er litt bakke opp mot Jærbuskaret, men fra der og tilbake til bilen er det nesen god vei hele strekket. Selv om det er tre kilometer til bilen går disse siste kilometerne ganske greid og kjapt.

Da vi igjen sto ved bilen hadde det gått tre og en halv rime, og vi hadde gått omtrent 12 kilometer. Broderen var godt fornøyd med turen. Han hadde håpet på at vi kom rundt de fire stølene, og det gikk veldig greit. Nå er vi klar for første turen innover mot Blåfjellenden