Fra Tovdalsveien til Synesvarden og videre til Steinkjerringå.

En flott tur på Høgjæren sammen med Einar.

Det var egentlig meldt ganske bra vær. Det skulle nesten bli sol, det ville nesten bli varmt og nesten ikke vind. En grei dag å ta ut på tur, men hvor?

Litt regn på natten, gjorde nok at det ville være sorpe og vann i stien uansett hvor turen ville gå. Jeg tenkte en stund på å ta til Gramstad og så se hva jeg fikk til. Det fikk bli en annen gang.

Det kom en melding på telefonen. Einar kunne godt tenke seg en tur denne dagen. Han ville gjerne være med, men hadde ikke noe godt forslag til turområdet. Jeg snakket med broderen, men han hadde andre planer.

Etter en liten runde med meg selv, kom jeg til at det var en god stund siden jeg hadde vært på Høgjæren. Turen fra parkeringsplassen ved Tovdalsveien og over Synesvarden og ned til Steinkjerringå ville kunne passe greit denne dagen.

Det er en ikke for lang tur. Nesten en mil og det er noen greie bakker. Einar hadde vært på Høgjæren før, men aldri startet fra Tovdalsveien. Han ble gjerne med.

Turen er passe lang for broderen og grei nok for meg. Vi går denne turen noen ganger i året, og nå var det nesten to måneder siden sist.

Selv om jeg vanligvis ikke tar med mat på disse turene, fylte jeg termosen med te, og sjekket at det lå Gjendekjeks i sekken. Alt var som det skulle og jeg var klar for tur og en pause underveis.

Det tar tid å komme opp til Høgjæren. Vi brukte omtrent en halv time. På parkeringsplassen blåste det mer enn det vi hadde ventet, men til gjengjeld var skydekket langtfra så tykt som meldt.

Det er kjekt å ha med Einar på tur. Han er i bra form og det gikk greit nedover. Praten gikk livlig om alt mulig og da sola nesten kom gjennom skydekket ble det også virkelig flott rundt oss.

Det ble nesten sol nedover mot Steinkjerringå. Det var spor i stien, men vi så ikke folk før helt nede ved statuen. Da kom det to jenter frem bak Jolasteinen med Steinkjerringå på toppen. Vi overtok plassene i le for trekken og med «nesten» sol i ansiktet. Det ble en pause med mat og varm te for min del. Einar var mer forberedt på tur og hadde med noen skiver.

Vi traff hytteeieren ved Rindahagen, og det ble også denne gangen en riktig god drøs, før vi tok fatt på stien tilbake mot Synesvarden. Igjen var vi ganske alene. Synesvarden er godt synlig omtrent hele tiden, selv om den ikke rager mer enn 160 moh, og selv der oppe hvor det pleier å være folk, var det tomt.

Det er et par dryge lange bakker oppover mot Synesvarden, og på toppen passet det bra med en liten sjekk av utsikten før vi fortsatte mot bilen.

Siste stykket gikk greit, og det tok ikke lang tid før vi kunne se bilen ned på parkeringsplassen. Det var fortsatt litt snø og noen flekker med is i stien, men med varmegrader i lufta vil nok også de restene av vinter ganske raskt forsvinne.

Det hadde vært en kjekk tur, og for Einar var det greit å få sett landskapet på ny. Det var noen år siden sist han hadde vært på tur på Høgjæren.