Rundt Engjanevatnet med Bjursfjellet som topp.

En flott langtur i januar.

Broderen ville på tur, og tok kontakt. Han så for seg en ganske enkel og grei tur rundt Bjødnali. For egen del var jeg mer innstilt på en litt lengre tur. Det er lenge siden forholdene har ligget til rette for turer litt oppe i høyden.

Nå ville kanskje la seg ordne for oss begge, ved at vi startet fra parkeringsplassen i Sælandsskogen og gikk sammen til jeg tok av for en lengre tur og broderen gikk den vanlige rundturen.

Jeg tenkte på å ta rundt Engjanevatnet, og siden broderen et par ganger latt seg overtale til å bli med på denne turen, kunne han muligens bli med denne gangen også. Vi ble enige om å treffet på parkeringsplassen, slik at vi hadde to biler og ikke var avhengig av å kjøre hjemover sammen.

Fortatt er det vinter i heia, men ned i lavlandet og på de nærmeste toppene, er det nå bart og greit å gå. Fortsatt ligger det is enkelte plasser, men det er helt greit å komme på tur.

Temperaturen denne dagen var omtrent 7 grader, og selv om det var helt overskyet, var det egentlig gode forhold for tur. Det ville være litt vind, men nede i skogen ville vi ikke kjenne noe til vinden.

Det var en kar på parkeringsplassen da jeg kom. Det viste seg å være Harry. Han skulle stå for organiseringen av et oløp den dagen, og det ville bli trangt om plassen etter hvert. Vi ville antakelig være tilbake etter at oløpet var ferdig.

Broderen sliter fortatt i bakker og vi tok det rolig oppover mot Stølssletta og videre over Vindskaret og ned til Moldtjørn. Vi så en kar foran oss, og da vi kom opp til markene ved Bjødnali, tok vi igjen karen

Det viste seg at vi hadde truffet hverandre tidligere, og at vi også hadde en del felles kjente. Vi fikk en hyggelig prat og en liten pause før vi fortsatte videre. Der veien deler seg mot Skogen og Sjelset, tok broderen den kjappe veien mot bilen, men jeg fortsatte videre innover og rundt Engjanevatnet.

Jeg hadde tenkt litt på å muligens forlenge turen og ta med toppen av Bjursfjellet. Det ville gjøre turen omtrent 5 kilometer lengre og ikke minst så er det en stigning på 200 høydemeter til toppen.

Det var egentlig ikke en tørr dag, og det var overskyet og litt kaldt. En topptur virket ikke helt forlokkende, helt til jeg sto ved Bukkato og kikket oppover mot «Den søta hålå».

Det ble en kjapp sjefsbeslutning, og jeg tok stien opp over mot traktorveien som følges omtrent til toppen. Det er et stykke fra der stien tar av fra veien og opp til toppen, men langt fra så bratt som traktorveien – bortsett fra den første skikkelig bratte kneika.

Selv om det går ganske greit oppover fra veien til toppen, er det siste strekket ganske tungt. Her oppe mot toppen er det bart. Ikke en busk, bare lavt gress, myr og stein.

Denne dagen var det heller ikke utsikt. Det lå dis og litt fuktighet over toppen og havet i vest og gjellene i øst var knapt synlig. En kald vind gjorde at jeg raskt fant veien nedover. Og tilbake til «Den søta hålå».

Det ble en «omvei» på noe mer enn en time, men jeg var fortsatt i god form da jeg sto i Jærbuskaret og kikket utover mot høghuset på Bryne.

De siste to-tre kilometerne går på vei eller god sti, og er litt kjedelige, men det er mulig å holde god fart, og selv om jeg hadde vært noen timer på tur, ble det hurtig tempo på slutten.

Det hadde som vanlig vært en fin tur, selv om den ble lengre og med flere høydemeter enn planlagt. På tross av overskyer vær, fuktige forhold og litt vind, var jeg godt fornøyd med turen.