Fra Gramstad og fire topper.

En kjapp tur etter langtur dagen før.

Etter en lang dag med tur til Sandvatn, tenkte jeg bare på en lett og kort tur dagen etter. «. pinsedag og bra vær ville få folk på tur, og jeg lurte på om det ikke kunne være greit å sjekke den vanlige turen fra Gramstad. Det kunne jo være artig å se hvor mye folk det er andre plasser enn Dalsnuten.

Det ble en tidligere start enn vanlig, og takk for det.. Så mange biler på parkeringsplassen er det ikke ofte jeg har sett. Det var bare så vidt jeg fant en plass. Selvsagt ville de fleste til Dalsnuten, men det var folk oppover mot Bjørndalsfjellet også.

Stien innover Bjørndalsmyra var synlig, og fortsatt våt. Så snart jeg begynte å gå oppover mot skaret under Mattirudlå, så forsvant alt som minnet om sti. Der jeg på vinteren ser tydelig hvor jeg skal gå, er det nå overgrodd, og bare fordi jeg har gått her mange ganger går det lett å finne fram.

Under Mattirudlå og bort over Kulheia, minnet det om 7-nuts marsjen – på en god dag. Det var virkelig masse folk. Oppe på Bjørndalsfjellet var det folk som hadde pause. Noen var på en rundtur og ville ned og rundt Fjogstadvatnet.

Den stien går i krøll nedover fjellsida, og mye på svaberg. Der viser ikke stien veldig godt. Her gjelder det å følge med på de røde t-ene. De fant nok fram og fikk sikkert en flott tur ned til Fjogstadvannet.

For min del gikk det i vanlig fart ned til veien og over veien til stien mot Fjogstadnuten. Bakkene oppover er ganske drøye – synes jeg. Karen jeg hadde følge med en liten stund, hadde ikke likestore problemer med puls og pust.

Ved stidelet under Kjørkerindå og stien ned mot Kvitemyr, sto det tre stykker og vurderte hvor de skulle gå. Jeg tok, som vanlig, bakken opp til Kjørkerindå og til stien mellom Dale og Dalsnuten. Jeg møtte gjengen fra stidelet, i det jeg kom til trappene på nordsiden opp mot Dalsnuten.

Det er med andre ord ikke mye å tjene på å ta den ene eller den andre veien , men jeg synes turen over Kjørkerindå og opp gjennom skogen er finere enn å gå over Kvitemyr, som kan være våt. Jeg fortrekker tørre sko.

Det var rene folkevandringen opp og ned stien på sørsiden av Dalsnuten. Ganske mange var «utlendinger» eller «innvandrere». Det er virkelig kjekt at disse også oppdager hvor flott det er å ta en tur utenfor vanlig vei.

Denne dagen var det ikke snakk om å ta med Øvre Eikenuten. Jeg var egentlig ikke trett eller sliten, men det hadde liksom blitt nok tur den siste tiden, og jeg «trengte» ikke en langtur denne dagen. Det fikk holde med fire topper.

Jeg sjekket farten da jeg kom hjem. Fra parkeringsplassen, om Mattirudlå og opp til Bjørndalsfjellet hadde gått på den vanlige timen. Totalt gikk turen en del raskere enn det jeg vanligvis går på. Det ang antakelig sammen med at det var gode forhold – og jeg hadde en lett sekk.