En vintertur rundt Engjavatnet.

Vintertur, nesten uten is i stien.

Før Jul viste både YR og Storm masse flott vær fremover. Det ville være både sol og ikke så kalt fremover. Det var i hvert fall ikke snakk om vind – eller orkan. Jeg planla noen turer, men hadde noen «forpliktelser» slik at noen av turene måtte tas rundt hjemmet.

Det måtte bli tur 2. juledag, og planen var da å gå en tur på Høgjæren. Det var en stund siden sist. På lørdag hadde jeg bestemt meg for å ta den vanlige runden fra Sælandsskogen og rundt Engjavatnet.

Et par dager med varmegrader ville vanligvis ordne opp med isen som ville ligge i stien. Det ville antakelig fortsatt være noen få plasser med is, men jeg mente det ville være greit å komme fram. Planen var i hvert fall klar.

Plutselig var nyhetene fulle av varsler om ekstremvær. Det var snakk om vind opp mot 40 m/sek, - men i nord. Hos oss på ville det fortsatt blåse, men bare i kastene ville vinden lage problemer. Turen jeg hadde planlagt, går for det meste ganske godt beskyttet for vind.

Bare om jeg la turen om toppen av Håfjellet, ville det bli problemer, og det bare på noen få hundre meter. Selv i Vindskaret, burde det ikke blåse mer enn at det ikke laget vansker. Det var bare å pakke sekken, selv om broderen mente det ville være for sterk vind.

Det var andre som også trakk inn i skogen i det vindfulle været. Parkeringsplassen i Sælandsskogen var ikke full, men jeg har ikke ofte sett så mange biler på en vanlig dag (3. juledag og sol er ikke en helt vanlig dag).

Jeg tok som vanlig stien mot Stølsletta og Vindskaret. Det står Sælandsfjellet på skiltet, men det er på andre siden av Vindskaret i forhold til Håfjell som jeg tar oppom. Det kom en kar i mot. Han kunne fortelle at det blåste på toppen av Håfjell, men at han ikke hadde hatt problemer.

Jeg kunne jo selvsagt ikke være dårligere enn denne karen, og la turen om toppen. Det blåste. Antakelig opp mot 20 m/sek i kastene – som meldt. Jeg måtte i hvert fall ta noen skikkelige støttesteg for ikke å havne på baken.

Noen tørre dager hadde gjort at det denne gangen var mulig å gå langs Moldtjørn og bort til myra, i stede for å klatre i ura. Det sparer antakelig et, eller muligens to minutter. Det er uansett enklere, og det er mindre muligheter for å tråkke over.

I ly av en stor stein rett før gården, satt det to jenter. De hadde kommet opp Urdådalen, og sa at det ikke hadde vært problemer med is i dalen. Det hadde vært litt is i stien oppover mot Vindskaret, men jeg måtte bare går rundt et par plasser.

Jeg måtte selvsagt opp til gården for å få tatt bilde av treet, men tok ikke noen pause. Bortover veien mot Sjelset og Skogen, kunne jeg kjenne at det hadde vært en lang tur dagen før. Det gikk ikke så lett som det pleide.

Jeg lurte på å korte inn turen og ta direkte mot Sjelset, men da jeg kom til porten ble kursen satt mot Skogen – egentlig uten å vurdere det nærmere. Som vanlig var jeg litt spent på om dyra holdt seg på marka fremfor hytta ved Skogen.

Det var dyr på marka, men også nye – ferske – spor i stien. Jeg gikk videre mot Skogsånå, men holdt utkikk etter dyr, og var litt glad da jeg sto på andre siden av porten ved Skogsånå. Som denne dagen ikke laget problemer i det hele tatt.

Det var lite vann i ånå, og ikke is mellom gangsteinene, Jeg kom greit over, og kunne fortsette mot traktorveien over Engjavatnet. Det lille stykke med skog og utmark, var like flott som vanlig. Sola lyste gyldent mellom stammene.

Fra Jærbuskaret og tilbake til bilen er det nesten tre kilometer. Dette er etter hvert blitt en «transport-etappe» hvor jeg bare går for å komme fram. Det er litt synd, for enkelte plasser langs ånå fra Sjelsetvatnet, er flotte.