Mattirudlå, Bjørndalsfjellet, forbi Fjogstadnuten og så Dalsnuten - i desember.

En ganske lang tur med en del høydemeter.

Det var normalt vintervær. Værmeldingen mente det ville bli 7-8 grader litt regn og noe sol. Det var i hvert fall ingen grunn til å sitte hjemme. Spørsmålet ble som vanlig, hvor skulle jeg ta turen denne dagen.

En ting var ganske sikkert. Det ville være vått, og selv med sol, så ville det være sorpe der det ikke er vann. Antakelig vil ikke bakken tørke opp før på våren. Det vil en stund fremover bli turer med ganske skitne buksebein.

Det var en stund siden jeg hadde gått tur fra Gramstad. Både den litt lange turen med fire topper, og den litt kortere turen om Resasteinen og Skaret – med Dalsnuten til slutt, fristet. Jeg var ikke sikker på hvilken tur jeg ville ta, da jeg startet mot Gramstad.

På parkeringsplassen var det andre enn meg. Det var ganske mange biler til å være midt i uka. Andre må og ha sjekket værmeldingen og funnet ut at dette var dagen med noenlunde brukbakt vær for tur.

Som vanlig ville mesteparten av folkene til Dalsnuten. Jeg tok oppover bakken mot både Fjogstadnuten og Bjørndalsfjellet. Det ble til at jeg satset på fire nuter denne dagen og tok stien mot Bjørndalsmyra.

Rett oppe i bakken kom det to jenter i mot. Etter det var jeg helt alene. Jeg verken så eller hørte andre før jeg kom ned til stien opp mot Dalsnuten. Det var spor mot Bjørndalsfjellet da jeg gikk fra Mattirudlå, og det var mer spor i bakken ned mot veien, men ingen andre.

Som ventet var Bjørndalsmyra full av vann. Det var nærmest vassing innover mot bakken opp til skaret under Mattirudlå. Nå, etter høsten, så viser også stien både innover myra og delvis oppover bakken. Til ut på våre vil det være greit å finne fram.

Det var ikke spor av snø innover i heia. De varme dagene må ha smeltet vekk alt det hvite, men jeg holder meg likevel i lavlandet. Det er ikke forhold for gamle folk oppe i heia. Det får vente til våren.

Jeg er etterhvert blitt vant med å tråkke over den lille heia fra veien rundt Fjogstadnuten og ned til Kvitemyr. Det er ikke blitt mindre sorpe, men noen meter med lemmer over de verste plassen har gjort det bedre.

Igjen ble det til at jeg tok ned til myra før jeg startet på bakken opp mot toppen av Dalsnuten. Stien over Kjyrkerindå og opp den umerkede stien tar lengre tid, og har mer sorpe og vann. I tillegg tror jeg det går fortere om Kvitemyr.

Det var andre på toppen av Dalsnuten denne dagen, og det var folk på vei opp og ned fra toppen. Det var mange med et annet morsmål enn meg på tur. Jeg lurer litt på hvordan de finner fram til Gramstad og Dalsnuten.

Det ble den vanlige veien nedover. Først stien mot trappen i sør, så over den lille enga, mot trappene i nord, forbi Revholstjørn og tilbake til parkeringsplassen. Dette er en tur jeg har gått mange ganger. Denne gangen tok turen tre timer, og det er jeg igrunnen godt fornøyd med.