Fidjadalen opp torsdag 26.10

Langtur i slutten av september. 

I fjerne år, for en fire fem år siden, var Fidjadalen normalt den første langturen jeg tok på våren. I de siste årene har dette blitt mer og mer en høst-tur.  Nå er det mange gode grunner til dette.

Blant annet er det hver vår nye ras og steiner i stien, og det ville ikke være helt bra å få noe av nedfallsfrukten i hodet. At det i tillegg er en lang og helst tung tur, teller selvsagt også.

Så det har blitt noen turer nedover dalen, og da helst på høsten.

Jeg hadde mulighet til å ta en dag fri. Det var meldt om bra vær torsdag og fredag. Jeg fant ingen gode unnskyldninger for ikke å ta turen opp og ned dalen.

Det ble en god del titting på YR, dagene fram mot torsdag. Og yr kunne egentlig ikke bestemme seg helt, for om det skulle bli skikkelig bra vær eller om det skulle bli overskyet. Men regn var ikke med på noen oversikt.

Og det kom selvsagt noe nedbør denne dagen.

Torsdags morgen gikk med til å pakke sekken, eller mer korrekt til å ta med minst mulig i sekken.  Jeg bestemte meg for at denne gangen skulle det bli en lett sekk oppover dalen. Bergans Helium veier ikke mye i utgangspunktet, og det er ikke mye klær som trenges på en enslig overnatting. I alle tilfeller har jeg det meste på hytta. Av mat ble det likevel det vanlige – egg og bacon, brød og noe pålegg. Middag hadde jeg på hytta, så denne gangen ble det å ta av lageret.

Det er alltid litt spennende å starte på en langtur. Selv om det er opp til Blåfjellenden og ned, så regner jeg dette som en langtur. Det er ikke mange som går denne turen. En del utlendinger, men jeg tror egentlig ikke de helt vet hvor krevende turen er. En torsdag sent i september vil det uansett ikke være mange. Og jeg så kun to personer helt nede ved parkeringsplassen ved Månafossen på torsdagen.

I tillegg til at det ikke er folk, så er det heller ikke særlig med dekning for moblil. Jeg har faktisk problemer med å komme ut med iridium satelittelefon. Helt oppe, der dalen vider seg ut, er det selvsagt ikke noe problem men nede i den trange dalen, så svikter sambandet.

Det er bratt opp bakken til Mån. Selv med lett sekk og å gå sakte, kommer pulsen lett opp. Det tar en stund å komme helt opp bakken. Og selv med kjettinger og trapper (for turistene som vil se fossen), så blir det litt pusting og pesing.

Oppe på Mån er det et par kilometer med enkel gåeing før det bærer ut i ura. Som denne dagen var såpeglatt. Det var ikke mulig å trå på steinene på skrå uten å gli. Føttene måtte plasseres med omhu og når jeg går sånn helt alene, tar jeg ikke unødvendige sjanser.

Det tar tid.

Stykket fra ura under Månvannet og til ned ved Fidjavannet er ikke lengre en god ¼ del, men tar nesten halve tiden. Det er tungt å gå, og det er mye opp og ned, med kronglet sti. Men det er spennende terreng. Stien går et stykke oppe i lia på nordsiden av Månvannet og gir god sikt ned mot Månslettene og garden. Lengre inne går den gjennom Huldrehaugane, som så absolutt bærer sitt navn med rette.  Halvvegs kysses elva ved Grønatjødne.  Her er det fortsatt ur og stein som gjelder, men det er en grei badeplass og det finnes fisk i elva. Stigningen opp mot Gjertrudjuvet er også tung. Ned mot Fidjavannet er lettere, men det legger en liten demper på entusiasmen å vite at bakken må gås opp dagen etter. Fidjavannet og Fidjaflatene går greit. Her er det spor etter den gamle garden på Fed og rester av gamle steingjerder.  Stien sniker seg fram mellom kampesteiner, og enkelte plasser må stien ha blitt tilrettelagt opp gjennom årene. Og her kom selvsagt dagens nedbør, som gjorde det ekstra glatt.  Det ble en liten pause i bunn av bakken ved Fidjafossen. Selve fossen er ikke mer en ca 40 meter, men bakken må være mer. Den er i hvert fall tung og bratt. På toppen venter belønningen for hele turen oppover, skikkelig utsyn over fossen som dundrer forbi bare et par meter borte.

Rett over fossen går stien langs elva under et heng. Ved stor vannføring kan det være umulig å passere her.  Glipper taket her, så bærer det utenfor fossen etter bare et par sekunder.

Etter fossen, går stien gjennom stølslandskap med bringebær og andre planter fra bosetningen. Det er ikke mye som viser av veslestølen, men det er tydelig at her har noen hold til.

Opp mot Fidjastølen åpner landskapet seg ut, og blir mer ”hei”.  Her er det sauene som ”bestemmer”. De har til nå klart å holde vegetasjonen nede, og hinderet overgroing av trær og busker, men dette er langsomt i ferd med å endre seg.

Fra høydene før Fidjastølen er det lett å få øye på turistforeningshytta. Den henger på ”Høgaleitet” med god utsikt nedover dalen.