Madland rundt i mai.

Det ble endelig anledning til å ta denne flotte turen.

Det er mer enn femti år siden første gang jeg vandret i Madlandsområdet. Før det hadde også vært noen skiturer – og antakelig noen bærturer med mine foreldre, selv om jeg ikke husker dette så nøye.

De siste førti årene har jeg årlig vært på toppen av Vådlandsnuten for å beundre utsikten. Vådlandsnutene – det er to – ligger like ved siden av hverandre og er lett å kjenne igjen fra store deler av Jæren. Den høyeste stikker 811 meter over havet.

Opp og ned til Vådlandsnuten er for så vidt en grei tur. Fra parkeringsplassen og inn Fisketjønna og opp Høylandsskaret til toppen og tilbake, var også den vanligste turen. Det er en tur som lett tar to – tre timer.

Etter hvert ble det lengre turer i dette terrenget, som ned Tveromdalen, og om Rolighetsvatnet, ned Maribakken og tilbake til bilen. Dette var – og er – langturer som lett tar fire timer eller mer. Begge turene er virkelig flotte.

Turen om Rolighetsvatnet og Maribakken går i virkelig flott heieterreng, med rester av høyløer, myr med multer og små tjern i tillegg til Rolighetsvatnet. Dette er en tur jeg virkelig setter pris på få lov til å gå.

Det blir også som oftest til at jeg likså godt tar runden, siden jeg er så godt i gang, når jeg når toppen. Ikke langt nedover dalen mot Rolighetsvatnet, er halve turen unnagjort. Jeg har ventet på en anledning til å ta denne turen.

Noe som selvsagt bare er en unnskyldning for at jeg synes turen er lang og tung og det ofte ikke er andre enn meg som er på tur. Det var fortsatt skikkelig godt turvær og med værmelding fremover som viste mye regn, var det så avgjort på tide å ta mot Madland.

Denne dagen var det en del biler på parkeringsplassen. Jeg tok opp til den øvre og ikke som vanlig til den nedre. Planen var å gå opp Ommundbakken og videre på sørsiden av heimre Fisketjønn og midtre Fisketønn.

Her skulle det være en oppgradert sti innover til dagturhytta «Fisketjønnbu». Jeg har gått denne stien tidligere. Den gan var det en våt historie og betydde vassing gjennom myr. Nå var det fler lange strekk med ganglemmer og helt greit å komme fram.

Det ble stopp på den vanlige plassen i Høylandsskaret for å smake på vannet, og oppe, rett under toppen, en liten stopp til for å ta bilde av skiltet broderen og jeg fikk å plass for mange år siden. Det står fortsatt.

Nedover Rolighetsdalen, møtte jeg to jenter på tur. De ville gå samme turen som meg, bare i motsatt retning. Etter det var jeg alene. Det var nærmest sommer. Det lyste gult av Tepperot, skogsstjernene blinket og multeblomstene sto snehvite. Det var til og med tyttebærblomster i en sørskråning.

Fra Rolighetsvatnet og videre mot Hanklatjørn og Maribakken følger merkingen den gamle drifteveien mellom Madland og Gilja. Enkelte plasser er det tydelig at her har det gått et tråkk i mange år.

Midt i Maribakken står et skilt som viser det er 4 kilometer tilbake til bilen og at det 625 moh. Fra bunn av bakken er det temmelig flatt resten av veien mot Fossebekken og den siste bratte bakken ned mot bilen.

Denne dagen tok turen nesten fire timer, selv om det ikke er mer enn under 12 kilometer. Det er likevel en skikkelig flott tur.