5 av toppene fra 7-nuts turen.

"Bare" en kjapp og grei tur.

En liten kikk på værmeldingen fremover, gjorde det fort klart at jeg hopper over 7-nuts turen dette året. Det var snakk om regn og vind og ikke direkte sommertemperatur. Det ville antakelig være greit å holde seg hjemme den dagen. Selv om det var en søndag.

Nå kunne det passe med en tur fra Gramstad likevel. Den ene bakfoten har ikke oppført seg i det siste, og nå gjorde det vont i ankelen. Jeg gikk og haltet litt hjemme, men bestemte meg for å forsøke på en kjapp tur likevel. Været var alt for godt til å sitte inne i.

Jeg pakket en lett sekk og tok innover. Som vanlig gikk jeg opp bakken mot Bjørndalsfjellet først. Skulle bakfoten streike, kunne jeg jo bare snu. Det gikk likevel ganske smertefritt oppover og ved Bjørndalsmyra tok jeg mot Mattirudlå – helt som så mange ganger før.

Jeg glemte hele foten i farten. Stien innover myra var grei, men ikke helt tør. Det var ikke snakk om å se stien videre oppover bakkene mot Mattirudlå. Her var det gjengrodd. Til vinteren vil nok stien igjen bli lett å finne, men nå var det vanskelig. Selv for meg som har gått her mange ganger.

Oppe i høyden ved Mattirudlå traff jeg på merkingen til 7-nuts turen, og kunne følge denne videre bortover Kulheia mot Bjørndalsfjellet. Det var andre på tur denne dagen, og noen så jeg gikk samme vei som meg. Antakelig var det flere som benyttet finværet til å ta alle 7 nutene.

Planen var som sagt bare en kort og grei tur, men nede ved veien ble det – selvsagt – til at jeg også tok over og opp bakken mot Fjogstadnuten og videre over Rindane mot Kvitemyr. Eller skulle jeg ta opp over Kjørkerinda og videre mot Dalsnuten?

Det ble den vanlige turen over til stien mellom Dalsnuten og Dale og videre opp til toppen. Etter en runde rundt varden gikk jeg bare rett videre tilbake samme vei som jeg kom opp, trappene på sørsiden.

Ved trappene på vei mot Gramstad, var jeg igjen på merkingen for 7-nuts turen. Den gikk bortom Øvre Eikenuten. Det er jo ikke lange omveien, og jeg labbet like godt oppover bakken mot Øvre Eikenuten også.

Selvsagt vardet mye folk på vei opp og ned fra Dalsnuten. Svært mange av de jeg traff på snakket et annet språk enn norsk. Jeg tror langt over halvparten snakket noe annet enn norsk. Dalsnuten er et populært turmål – også for «utlendinger» og innvandrere.

Det var ikke mange andre på stien mellom Dalsnuten, Øvre Eikenuten og Gramstad. Her hadde jeg stien – og utsikten for meg selv. Først nede ved Gramstadtjørnet var det andre folk. På parkeringsplassen var det mye mindre biler enn da jeg startet.

Tilbake ved bilene sjekket jeg klokka og kunne se at turen denne dagen hadde tatt omtrent tre og en halv time. Skulle jeg ha lagt inn start fra Vatne, og lagt turen om Skjørestadfjellet og Vassfjellet, hadde det blitt en tur på opp mot seks timer denne dagen.