En oppmuntring en mørk og kald januardag Li 11. januar

Den kjekke turen – en lørdag i januar.

Søren plystre, eller heller  dægern døtte. Dette var turen der det endelig løsnet litt. Jeg har i lengre tid strevd med kondisjonen og dermed motivasjonen. Det har vært tungt både på trening og på tur.

Forrige uke gikk broderen, som trener noe mindre en meg, skoene av meg oppover bakkene. Det var bare så vidt det var fremdrift, og det var nødvendig med en pause på toppen.

I dag var det kjekt.  Det var lett, og det var overskudd. Slikt blir det turer som huskes.
Jeg bestiller gjerne flere slike opplevelser.  

Det var ikke mye som tydet på en fin tur fra morgenen av. Halsen var sår, og det tydet på at en forkjølelse var på gang. Værmeldingen fredagskvelden var brukbar, og jeg fablet om tur både til Bynuten og inn Fidjadalen.  Lørdagsmorgen hadde metrologen ombestemt seg, og lovet både regn og helst kaldere. Nå ble det kaldere, men det var sol deler av turen. Det kom et par små bøyer, men de kunne ikke dempe gleden ved endelig igjen å få en tur der det gled, både pust, puls og muskler samarbeidet.  Det går selvsagt også fort når kroppen samarbeider.  Ikke så fort som i ”gamle dager”, men i hvert fall fortere enn det som har vært vanlig de siste månedene.

Det er selvsagt fortsatt vått i marka. Det surkler og renner de fleste plassene.  Dagene begynner å bli lenger. Det merkes på lyset. Det er skikkelig dagslys noen timer midt på dagen.

Utover langs sjøen i sola ble det varmt. De mørke skyene ga en regnbøye og to, men på langt nær det som var spådd. Det ble etter hvert bra forhold, og store deler av turen gikk i skjortearmene.

Det var ikke mange som var på tur denne dagen.  Det var spor i sorpa, men det må ha vært fra fredagen. Ingen andre utover på lørdagen, og jeg så ikke folk før helt øverst, da det kom folk opp veien.  Jeg gikk innpå en mann nede i Øksendalen. Han kjente meg igjen fra tidligere turer. Jeg huser selvsagt ikke folk igjen.  Opp den ”fordømte bakken” ble det for en gang skyld ikke spart på kreftene.

Tempoet ble av ”gammel god” klasse, med pulsen rundt syreterskelen et godt stykke og over anarob terskel helt øverst. Det var godt for en gangs skyld å kjenne at ”motoren” funket.

Det ble småjogging nedover bakkene mot Dale.  Ute av skogen, fikk jeg vinden rett i mot, og det ble kaldt. Det var godt å få på tørr bluse og vest, men varmen måtte på i bilen på turen hjem.

Det er lov å håpe på flere slike turer fremover – den som lever får se…