Møkkavær – Høgjæren lørdag 8. februar.

Et stykke utenfor komfortsonen.

De siste ukene har vind og is lagt begrensinger på hvor turen kunne gå. Det er selvsagt mulig å ta en tur en annen plass enn Li, men det hadde blitt både vindfullt og også helst med brodder.

 Det så endelig ut til at det ville bli mulig med en annen tur. En slik enkel tur, som det er mulig å ta på vinteren om bare frosten holder seg vekk, er Høgjæren.

Fredagskveld meldte YR om litt vind og regn. Det har da både blåst og regnet før, så det burde ikke by på problemer. Lørdagsmorgen var det ca. 5 grader, og det blåste ikke mer enn en bris. Det lå ann til en spasertur med høy himmel og utsikt over nordsjøen.  Ren optimisme – totalt uten grunnlag i virkeligheten.  

På vei opp mot Topdal sank temperaturen raskt og på Skjæret var det en enslig liten varmegrad. På vei opp mot parkeringsplassen, forsvant denne graden også i tåke, yr og sludd.

Nå hadde yr nevnt noe høyere temperatur utover dagen, og det så ikke ut som om det var frost i bakken. Og det var heller ikke snerk på pyttene.

Jeg hadde snudd og kjørt nedover om det så ut som om det ville bli kaldere. Speilblank is nedover bakkene til Bueveien er ikke noe jeg liker.

Mulighet for is på veien, var så avgjort ikke den eneste grunnen til at jeg vurderte å bryte. Det blåste. Det var nær null. Det var regn og sludd. 

Slike forhold er, etter min mening, de verst tenkelige. Det er under slike forhold at faren for nedkjøling er størst.  Nå ja, det kunne ikke skade med en liten tur…

Og som så ofte før, etter å ha fått opp varmen, og spesielt etter at jeg fikk vinden bakfra, ble det likevel greit å gå. Jeg var selvsagt klar over at det er stor forskjell på motvind og medvind, men den tid, den sorg. På vei opp mot Synesvarden, slo det meg at jeg nok ikke kunne regne med å treffe så mange andre. Der tok jeg feil.  På toppen så jeg spor etter minst tre personer, som hadde gått fra Holmavatn og videre nedover mot Steinkjerringa. Og ikke nok med det, på vei nedover, kom det en kar med hund i mot. Han skulle bare opp til Synesvarden og tilbake. 

Jeg så to personer på vegen fra Holmavatn og mot Steinkjerringa. Jeg tok de igjen omtrent halv-veis.

Mellom Holmavatn og Steinkjeringa fikk vi vinden og sludden midt i fleisen. Det ble skikkelig surt. Selv med vinterklær var det kaldt. Men med hetta godt knyttet og skyggen langt nede, gikk det greit. Men langsomt. Vinden var så pass sterk at det ikke var mulig å holde farten oppe.

Det var (tror jeg) mor og sønn, med hund som var på tur. Hun hadde sekk, og på sekken var det festet et liggeunderlag. I kuling og sludd midt i mot? Spørsmålet som kom - ikke overraskende - var: ”er det langt igjen”.  Jeg tror de forsto at jeg nok mente forholdene ikke var for folk uten erfaring. De tok i hvert fall hintet og snudde tror jeg.

Forholdene var så pass sure at jeg tok direkte oppover mot Synesvarden i stede for å gå samme vei tilbaker. Det gjør turen en halv time kortere.

Det var tungt å gå i motvinden. Regnet trommet mot hetta, og det var nesten fysisk vondt, så høy var lyden. Regnet/ sludden som av og til traff ansiktet kjentes også godt. Det virket som nåler.

Men det går framover, og turen tar selvsagt slutt. Temperaturen hadde steget – hele to grader var det da jeg kom ned tiol bilen. Jeg  så ikke syn på å skifte til tørt tøy. Jeg fikk av skjorta og på med en fleece, men jeg beholdt den våte underskjorten.

Selv med varme i setet, og varmeapparatet på full guffe ble det kald. Det ble noen minutter under varmt vann før jeg igjen ble sånn noenlunde varme igjen.