mandag 3. februar 2014

Søndagstur med nedslag til under 10 i stil.

Vanlig tur, med en litt uvanlig slutt.

Også denne søndagen måtte det bli den vanlige turen. Vinden fra øst, hadde blitt vinden fra sør, men fortsatt med en styrke som gjorde det lett å ta en tur som ikke er vindutsatt. 
Men lørdagskvelden var det så langt fra sikkert at det ville være mulig selv med en tur rundt Lifjellet. Det snødde tett en stund, og det ble spinnglatt. Våt snø på frosset asfalt er en farlig kombinasjon.
Nå steg temperaturen forholdsvis fort ut over natten, og på morgenen var den oppe i hele 6 grader. Så varmt har det omtrent ikke vært siden jul.  Temperaturen feide vekk enhver tvil om det skulle bli tur, og at det ville være mulig å komme rundt Li var jeg ikke mye i tvil om.
Det var noen biler på Dale da vi kom, og det kom en bil i det vi salet opp. Utover sjøen var det ferske spor, men vi så ikke folk. Det var fortsatt tørt. Snøen og det lille med regn som hadde kommet i løpet av natten, hadde ikke gjort skogbunnen noe særlig våt. Det var nok ikke så tørt som på lørdagen, men nede i bunnen under gresset, var det så avgjort fortsatt brannfare. 
Isen hadde minket, men våte svaberg langs sjøen kan vær skumle, så vi gikk litt forsiktig.  Også denne dagen ble det likevel god fart etter hvert. Det er jo greit med frost også. Selv med 6 grader, så var fortsatt myrsøkkene frosset og harde.
Ute ved Einerneset, i le for vinden, ble det varmt. Lettelse i antrekket ble gjennomført, og jakken kom ikke på igjen før helt oppe mot toppen.  Vi hadde noe yr over oss på vei opp bakken fra Bymarka, men det var fint lite.
Bakken opp ble ikke like lett som den kunne ha vært. Fire dager på rad, med mer en 2 timer trening, merkes fort. Det ble litt melkesyre i beina og jeg måtte ”ta i” for å komme opp kneikene.
Det var vind på toppen. Det var fortsatt is på tjernene øverst, men verken vinden eller isen laget vinterforhold, slik det hadde vært på tidligere turer. Det minnet mer om fjelltur på høsten. 
Nedforbi  Dalevann går løypa på godt opparbeidet skogsti. Her var overflaten så vidt tint. Og frosten hadde gjort at det var liksom en skorpe øverst. Det var som å gå på rotten is.
I skogen var det bare å gi på nedover bakkene. Rett før vi satte utafor, sa jeg til broderen at han måtte være forsiktig nederst. Han hadde et fall der forrige gang, og burde unngå flere.
Men jeg burde jo ha hørt på meg selv. Ned skogen i full fart, ut på stien i bra tempo og på tryne i steinene. På slutten av turen etter 4 dager med trening, er koordinasjonen ikke helt på topp, og jeg trynet skikkelig.
Heldigvis, ingen varige skader eller skader som vil hindre turen neste uke. Men det var bare flaks.
Det ble litt halting mot bilen, og en noe uvanlig avslutning på turen. Men en fin tur i bra tempo, med gode forhold til å være i begynnelsen av februar. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar