Forsiktig feiring av dagen på Blåfjellenden.

132 år til sammen.

Denne helga måtte det bli en tur til Blåfjellenden.  Det er lagt opp til å kunne bestille seng på hytta for medlemmer i STF/DNT.  En nyhet, men i den forbindelse måtte det gjøres noen små ting.  Broderen tok kontakt på onsdag, og spurte om det kunne la seg gjøre med en tur torsdag/fredag. Og uten egentlige planer for disse dagene, var det helt greit med en overnatting på hytta torsdagsnatta. 

Nå var det tilfeldigvis også grunn til en aldri så liten feiring fredag. Vi har felles fødselsdag, og en anledning til være på Blåfjellenden en slik dag, kan jeg jo ikke la gå forbi.

Det gir jo grunn til et lite tilbakeblikk. Vår felles 50 årsdag ble også feiret på Blåfjellenden, med over 20 gjester. I rolige former.

Denne gangen ble dagen nesten forbigått i stillhet. Det var ingen andre enn oss på hytta. Så festlighetene ble begrenset til frokost med egg og bacon.

Innover på torsdagsettermiddagen var vi velsignet med bra vær. Værmeldingen var noe tilbakeholden med penværet, og vi hadde begge på gore-tex. Det viste seg å være unødvendig. Det hadde vært helt greit med kortbukse. I hvert fall innover.  Sol, en litt kald trekk imot, men tørt i bakken, ga gode forhold.

Det var spor innover, og det hadde kommet folk fra hytta. Det kunne vi se av sporene i fennene bortetter.  På hytta var det ingen. Men de som hadde vært der natten før hadde gått fra hytta i god stand. Det var vasket og ryddet. Og vann i bøttene. Og ved inne i hytta.

Det ble en rolig kveld. På denne tiden av året er det lyst til langt på natt – det ble vel egentlig ikke skikkelig mørkt.  Vi tente ikke stearinlys hele kvelden, og da vi inntok hodeputa var det fortsatt dagslys.

Vi hadde avtalt en sen morgen – det vil si at frokosten ikke var klar før nærmere 9.

Etter en omgang med kost og mopp, var hytta sånn noenlunde klar for nye gjester og vi klar for avgang.

Bortsett fra at det regnet.

Vi ventet – en stund, Og bestemte oss for å ta ut på tross av nedbøren. Og like etter vi hadde startet på hjemveien ble det opphold. Og det ble opphold opp bakken, over flyene øverst og ned til bilen. Ikke en dråpe. 

Det var ikke mye nedbør som hadde kommet. Regnet hadde nesten ikke trengt ned i bakken, og det var derfor fortsatt stort sett tørt.  

Vi regnet med at det ikke ville være særlig mange på tur innover heia en tidlig fredag. Muligens ville vi treffe noen få stykker. Og riktig nok, i toppen av første bakke gikk vi på et par som fortalte at de var på vei mot Sandvatn.  Godt voksne, helst eldre, muligens nesten på alder med oss. Det så ut som om bakken opp alt hadde tatt en del av overskuddet. Og det er en lang tur over Stutaheia til Sandvatn. Nå ja det er lenge lyst, og været bra.

Det går helst godt.