søndag 1. juni 2014

Med barnebarn til Viglesdalen.

Stina, pappa og morfar på tur.


I turplanene for 2014 var det med en bestefartur. Den gangen planen ble satt opp, tenkte jeg på Langavatn, men langhelger i mai/juni må utnyttes på beste måte. Og hva kan være bedre enn først en kjapp tur til Blåfjellenden, og så en overnattingstur med barnebarn til Viglesdalen.

Nå var det i planleggingsfasen snakk om at hele familien til min datter skulle være med.  En litt forkjølet og trøtt minstegutt gjorde det nødvendig med endring i bemanningen. Det ble Stina – barnebarn på 8, pappa og meg.

En god gjeng. 
Forut for turen, må det selvsagt tas en gjennomgang av utstyr. Ekspedisjoner krever planlegging. Denne gangen var beskjeden klar. Jenta trengte ny sekk. Og det er en av mine mer kjekkere oppgaver å gjøre slike innkjøp.  Jeg fant en sekk som nok var noe for stor, men siden jeg uansett antakelig ville ende med å bare jentas sekk i tillegg til min egen, fikk det gå. Og slik ble det. Jeg bar sekken i tillegg til min egen, store deler av turen.  For en kort tur som opp til hytta i Viglesdalen, er det helt greit med noe vekt på ryggen. 
Det tar selvsagt tid å kjøre til Nes, startstedet for turen. Men en stopp for iskrem gjør turen kortere.

Vi startet i godvær, og det fulgte oss hele veien opp til hytta. Det ble selvsagt varmt oppover bakkene, men før det ble tale om pause, støtte vi på en liten gjeng i samme ærend som oss.

Det var Henriette på 6, Simon på 9, med egen sekk - tung nok, og endelig pappa, tungt lastet med full sekk, sovepose og teppepose. 
Ungene fant hverandre umiddelbart, og vi tok følge oppover mot hytta.  Det ble en hyggelig tur. Ungene var opptatt med hverandre. Vi voksne, gikk i et rolig tempo, og det gjør selv lange oppoverbakker som mot Viglesdalen greie. Når det i tillegg er sol og sommer, er det ingen grunn til å klage, og det gjorde vi da heller ikke.

Det ble noen passende pauser på vei innover. Både for å fore unger, men også for å ta noen bilder.

Hele gjengen kom ned til slettene i Viglesdalen i god form, men for minstejenta på 6 var det så avgjort en lang nok tur. Vi gikk og fabulerte om full hytte, for på Nes var det parkert en del bil. Det viste seg at det bare var to stykker på hytta, og vi fikk derfor rom for oss selv. Rene luksusen. 
De to som var på hytta, hadde kommet opp dagen før, og hadde denne dagen ventet lenge på andre besøkende.

Og selv om vi hadde brukt tid opp, og det nok hadde vært nevnt noe om lang og tung tur, og at muligheten for en kort stopp var oppe i ny og ne, og det i tillegg ble visket forsiktig ”er det langt igjen” et par ganger, fikk ungene fart på seg så snart de var vel installert på hytta. Det ble et sabla bråk med springing opp og ned trapper og ut og inn dører.

Middagen ble fortært, og litt senere kom det nok en gjeng. To voksne med fire ungdom på 12-13 år.

Vi ble en fin gjeng på hytta. 
Etter at de minste var ekspedert i seng, og de eldre ungene hadde tatt turen ut, ble vi voksne sittende å prate.  Det er en av de kjekkere opplevelsene på STF hyttene. Å treffe andre mennesker. Alle har sitt å bidra med. Denne gangen var vi flere som hadde erfaring fra butikk, dagligvare for noen av oss, men også fra sportsbransjen. Rolig prat rundt ting som vi har felles, gode historier og selvsagt litt om små poder og hvilke viderverdigheter det medfører.
Vi ble sittende til skumringen snek seg innpå og det ble bruk for stearinlysene til annet enn å få fram stemningen. Da var klokka godt over 12.

Morgenen kommer fort for små barn. Rundt 7 var det bare å komme seg opp.  En rolig frokost og litt rengjøring er normalprogrammet.  Vi var klar for avgang tidlig. Det var noe på dagseddelen for både Stina og meg den ettermiddagen. Vi tok følge med de samme som vi hadde hat følge med opp.

En hyggelig tur nedover liene.
Vi møtte en del folk på dagstur, et par som hadde Stakken som mål. De så ut som om det ville kunne la seg gjøre.
På stien langs vannet klarte Stina å tråkke over. Det gjorde nok vondt. Da var faren god å ha, med både bandasje og trøst.

Et stykke nede i stien var skaden glemt og gleden ved å være med pappa og morfar på tur, på plass igjen.
Nedturen går greiere enn opp, og det tok kortere tid enn gårsdagens tur før vi sto på parkeringsplassen. Det var på tide å takke Henriette, Simon og pappaen for en virkelig fin tur. Jeg håper de synes turen opp og ned, sammen med oss var kjekk.

Det er ikke tvil om at ungen syntes det hadde vært en bra tur.  For egen del var dett en av de finere turene, men ikke lengst eller tyngst.  
Det er noe spesielt å ha med små unger. Det er noen år siden jeg hadde med min yngste sønn på samme turen. Og det vekket noen gode minner å ha med barnebarn på samme sted.

Jeg håper det blir anledning til flere turer med barnebarn.

2 kommentarer:

  1. Ingenting er meir koselig på tur enn når unger koser seg, og at man ser turgleden lyser :-) ekstra arbeid, ja, men det gir så masse tilbake at det er verdt kvart et sekund! Og ofte er det sånne turer man husker best også ;) må være kjekt å være bestefar og ha med barnebarn og sønn på tur. Veldig koselig innlegg ♥

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er så avgjort en av de større ting i verden , å få være med barnebarn på tur.

      Slett